Kan sensorer og dingser gi eldre verdige liv?

Gamle hender som hekler

- Det har vært en god utvikling på velferdsteknologifeltet de siste fire-fem årene, men det er et uheldig fokus på dingser, sier Erik Thorstensen ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI ved OsloMet, som forsker på velferdsteknologi.

Han stiller seg for eksempel spørrende til om GPS vil løse alle problemer for demente pasienter.

- Ernas ønske om at alle demente skal få tilbud om GPS er et eksempel på et slikt uheldig fokus på dingser. Det er basert på en forestilling om at alle personer med demens er rolige, beherskede og kan orientere seg i trafikken. Folk blir redde om de går seg bort, og redningsaksjoner er dyre, men GPS er ikke alltid svaret. 

Som eneste middel vil den heller ikke hjelpe mot ensomhet og angst.

- Det er flere fordeler, fortsetter han, som at pårørende kan delta, og at de kan føle seg roligere når de vet at de får alarm om noe er galt. Men hvordan følger du med på om de som har GPS er friske nok til å nyttiggjøre seg den? Klarer de å lade den, tar de den på, skjønner de trafikk?

Hva er det vi egentlig ønsker å oppnå?

Det er all mulig grunn til å ønske bedre løsninger i hjemmene til folk, men hvordan skal vi vurdere om en ny teknologi er god eller ikke? spør han i sin avhandling "Responsible Assessments: Frameworks for a Value-Based Governance of Assistive Technologies".

Thorstensen har nylig tatt doktorgrad på etiske vurderinger av velferdsteknologi ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet, og et hovedspørsmål i hans avhandling er hvordan utviklingen av slik teknologi kan styres på en ansvarlig måte.

- Et av svarene er at vi så tidlig som mulig i en planleggingsfase må tenke på hva vi egentlig ønsker å oppnå. Er det økonomiske besparinger, å avhjelpe ensomhet, bidra til økt eller tryggere aktivitet, eller færre innleggelser? sier doktoren.

Ifølge forskeren er svaret altfor ofte «ja, vi ønsker alt dette».

Som et kinderegg - for godt til å være sant

- Det er som et kinderegg. Politikere ønsker at eldre skal bo hjemme lengre og ha bedre liv, at samfunnet skal spare penger, og at firmaer skal selge nye og innovative produkter. Spørsmålet er i hvilken grad vi egentlig kan realisere alle disse målene samtidig, og hvordan helsearbeidere i kommunen skal prioritere når det oppstår konflikter mellom disse målene. 

Thorstensen er utdannet filosof og har tatt doktorgrad som en del av Assisted Living, et tverrfaglig forsknings- og utviklingsprosjekt hvor både etikere, helsefagforskere og teknologer har deltatt. 

Målet med prosjektet har vært å fremme ansvarlig forskning og innovasjon innenfor feltet velferdsteknologi, og å bidra med kunnskap om bruken av velferdsteknologisk assistanse i hjemmet. 

Samfunnet vil nok ikke spare penger på dette. Det er dyrere med en IT-ansatt enn en hjelpepleier. – Erik Thorstensen, Arbeidsforskningsinstituttet AFI ved OsloMet
Portrett av Erik Thorstensen

Må være rettferdig

- Når du får et kommunalt stempel på en teknologi, vil pårørende gå god for det, og derfor er det viktig å sørge for at den tjenesten eller det produktet er så godt som mulig. Og hvis teknologien skal kalles god, må den ha et rettferdighetsaspekt i seg, sier Thorstensen.

I dette ligger det blant annet, fortsetter han, at det må være en rimelig fordeling av risiko og ansvar for teknologien. 

- Hvis ansatte i hjemmetjenesten eller brukerne selv blir gjort ansvarlige for om teknologien virker eller ikke, er det uheldig. Det kan heller ikke være slik at bare de som har tilgjengelige pårørende, eller bor i rike kommuner, kan få rask hjelp. 

Et av Thorstensens bidrag har vært å utvikle metoder for å sammenligne nyvinninger i det medisinske feltet.

- Jeg mener at utviklingen av disse teknologiene i for stor grad har vært styrt av det økonomiske aspektet. Paradoksalt nok, siden samfunnet nok ikke vil spare penger på dette. Det er dyrere med en IT-ansatt enn en hjelpepleier. Et av mine bidrag har vært å se på de menneskelige, sosiale og etiske dimensjonene ved velferdsteknologi – kan slik teknologi bidra til at de eldre får bedre og mer verdige liv?

Ansvarlig forskning og innovasjon

Thorstensen arbeider innenfor feltet Ansvarlig forskning og innovasjon, hvis grunnsyn er at man ved å vurdere ulike syn og effekter av nyskapinger så tidlig som mulig, både vil kunne foregripe uheldige konsekvenser og skape samfunnsgoder 

Forskergruppen bak Assisted Living-prosjektet ønsket å utvikle teknologiske løsninger for en gruppe eldre med mild kognitiv svikt eller demens, basert på behov definert av eldre selv. Teknologiforskningen i prosjektet anvendte maskinlæring og kunstig intelligens, og hadde som mål å utvikle selv-lærende systemer.

Dette kunne være sensorer som fanget opp at brukerne hadde falt, ikke hadde stått opp, forsøkte å skru på lyset eller TV’en, eller minnet brukerne på å ta med seg nøklene ut. 
Sensorer og store datamengde fordrer imidlertid at personvern tas på alvor, så tidlig som mulig. 

- Hvis man bygger opp et system med mange sensorer, hva er sannsynligheten for at det kan gå galt i framtiden, eller at folk ikke vil ha det? Hvis vi tror det kan være personvernutfordringer, bør vi undersøke hva som er det minimale antallet sensorer for å få til det vi ønsker, sier etikeren. 

Noen vil synes 25 er passe, men skal det offentlige kjøpe inn det når 50 prosent synes det er for mange? Og hvem hva skal styre denne framtidstenkningen?

Når hjemmet blir det eneste trygge stedet

I et verdig liv inngår også sosiale relasjoner, og å ha et hjem man trives i. Thorstensen setter spørsmålstegn ved hvordan fallalarmer montert i de eldres hjem kan bidra til deres evne til å opprettholde kommunikasjon med andre utenfor hjemmet.

- Dette er et paradoks. De eldre skal settes i stand til å klare seg selv med hjelp av teknologi fra det offentlige, men de får lite hjelp til kommunikasjon. Hjemmet blir en trygg borg, men kan de da bli for isolerte, og i sin tur ensomme og deprimerte?

Et annet spørsmål er om dette hjemmet, fullt av sensorer og blinkende lys og usynlige lovnader om trygghet, lenger er det hjemmet de flyttet inn i? Hva er viktig med et hjem, og hvordan føler man seg hjemme et sted?

- Denne diskusjonen bør komme, mener Thorstensen. Sammen med diskusjonen om hvor langt det offentlige kan legge til rette for overvåking av eldre.

Omsorg uten fysisk nærvær

Et annet spørsmål som interesserer Thorstensen, er hva som egentlig ligger i «omsorg uten å være der selv»?

- Det synes å være et nytt omsorgsideal at roboter, sensorer og alarmer skal overvåke og si ifra om noe er galt – men hvordan endrer denne teknologien det vi tenker på som nærhet og omsorg, og hva vi legger i omsorgsbegrepet?

Og hvilke samfunnsstrukturer har vi satt i gang for at disse menneskene blir utfordringer, og at demens er et stort problem? fortsetter doktoren.

- Jo, all kommunikasjon i samfunnet foregår gjennom tekst. Det er vanskelig å bevege seg fra a til b, vi må stadig være beredt til å forstå signaler og tegn, og fortolke mye. Det er for eksempel ikke lett å vurdere hvor fort en bil egentlig kjører.

I tillegg vil de eldres slektninger som oftest tilbringe mye tid på jobb vekk fra hjemmet, slik at de hjelpetrengende blir overlatt til seg selv og det offentlige. Tilrettelagt bo- og samfunnsstruktur kan derfor være et bedre svar, mener Thorstensen, i stedet for å lage en dings som assisterer deg hjemme eller hjelper deg med å finne veien.

- Vi er nok ikke så flinke til å vurdere om deler av samfunnet kanskje er feil innrettet, og ikke de eldre, avslutter forskeren.

Referanse

Les Thorstensens avhandling "Responsible Assessments: Frameworks for a Value-Based Governance of Assistive Technologies" her.

Fakta om Assisted Living-prosjektet

Assisted Living-prosjektet (ALP) er et fireårig forsknings- og utviklingsprosjekt, ledet av OsloMet – storbyuniversitetet, som skal fremme ansvarlig forskning og innovasjon innenfor feltet velferdsteknologi.

Prosjektet skal bidra med kunnskap om bruken av velferdsteknologisk assistanse i hjemmet, og utvikle teknologiske løsninger for en gruppe eldre med mild kognitiv svikt eller demens, basert på behov definert av gruppen selv.

Et grunnleggende perspektiv i prosjektet er såkalt ‘ansvarlig forskning og innovasjon’, eller på engelsk Responsible Research and Innovation (RRI). Dette er en tilnærming til forskning og innovasjon som legger vekt på brukerinvolvering og bred dialog omkring forskningens verdier, metoder og hensikter.

Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd, under SAMANSVAR-programmet og i samarbeid med IKTPLUSS-programmet.

Kontakt

Laster inn ...
Publisert: 20.02.20
Sist oppdatert: 27.02.20
Tekst: Nina Alnes Haslie og Elise Koppang Frøjd
Foto: Pixabay.com