Eldre er positive til smart teknologi i hjemmene sine

Joggesko hensatt under en institusjonsseng med hjul

Assisted Living-prosjektet (2015-2019) er et tverrfaglig forsknings- og utviklingsprosjekt, ledet av OsloMet – Storbyuniversitetet. Forskerne ønsket å teste ut teknologiske løsninger for en gruppe eldre med mild kognitiv svikt eller demens, basert på behov definert av eldre selv. Målet var et hverdagsliv med verdighet og selvstendighet.

- Dette prosjektet springer ut av et samarbeid mellom miljøer innen helsevitenskap, etikk og teknologi, og var derfor tverrfaglig helt fra starten av, sier Anne Lund, førsteamanuensis ved Fakultet for helsevitenskap, Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag, OsloMet.

- Prosjektet skiller seg ut ved at vi involverte de eldre aktivt i teknologiforskningen, og ved at vi testet sensorer i faktiske hjem og ikke i laboratoriet, sier prosjektleder Reidun Norvoll, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI, OsloMet.

- Det virkelig unike  er det langvarige og tette samarbeidet mellom beboere, en tverrfaglig forskergruppe, et teknologifirma og Teknologirådet, utfyller Anne Lund.

Det var viktig for forskerne å ta utgangspunkt i hvilke faktiske utfordringer de eldre hadde i hverdagen, for å sikre at de utviklet teknologiske løsninger som var i tråd med brukergruppens behov og ønsker.

Lyttet til deltakernes egne perspektiver

Da forskergruppen gikk igjennom eksisterende forskning fant de at de fleste studiene konkluderte med at det var viktig med brukermedvirkning i utprøvingen av teknologi. I mange studier var det imidlertid hovedsakelig pårørende og fagpersoner som uttalte seg om teknologiens brukbarhet, nytte og aksept.

Forskerne bak Assisted Living-prosjektet har gjort noe med dette, ved at de har gjennomført seks dialogkafeer hvor rundt 20 beboere fra en omsorgsbolig med tilrettelagt botilbud har deltatt. I tillegg har de intervjuet eldre i forskjellige norske kommuner, og har til sammen snakket med rundt 80 deltakere i alderen 70 og 90 år. Forskerne ville vite mer om deres hverdagsutfordringer.

- Samtidig hadde vi en agenda, sier Anne Lund. Siden dette var et teknologiprosjekt, så ønsket vi at noen løsninger skulle handle om teknologi.

Gjennom dialogkafeene fant forskerne blant annet ut at veldig mange er redde for å falle. Flere uttrykte også at de følte seg utrygge på natten, samtidig som de kviet seg for å være til bry om de trykket på trygghetsalarmen. Beboerne ønsket seg teknologi som kunne hjelpe dem til å leve selvstendige liv.

- I framtiden ønsker jeg å starte brukermedvirkning enda tidligere, allerede når forskningsspørsmål utvikles, med å spørre deltakerne hva de ønsker mer kunnskap om. Deltakerne i dette prosjektet ble overrasket over å bli spurt. Nå blir de hørt, og det bidrar til å skape et mer inkluderende samfunn. – Anne Lund, førsteamanuensis ved Fakultet for helsevitenskap, Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag, OsloMet.
Portrett av Anne Lund mot grønn bakgrunn.

En mulighetsstudie

- Vi gjorde en mulighetsstudie, for på sikt å kunne utvikle teknologi som forbedrer hverdagslivet for eldre, sier Evi Zouganeli, førsteamanuensis ved Fakultet for teknologi, kunst og design, Institutt for maskin, elektronikk og kjemi, OsloMet.

- Vi prøvde ut to systemer. Det ene var et smarthussystem med binære sensorer, som skulle registrere om noe var av eller på, åpent eller lukket. Det andre var videokameraer med lav oppløsning – som bare viser silhuetter og skygger.  

Dagens smarthus-systemer har svært begrenset funksjon, utdyper Zouganeli. Med bruk av maskinlæring kan man registrere aktivitetsmønstre og eventuelle avvik fra vanlig aktivitet i hjemmet, noe som kan gi innsikt i aktivitetsnivåer og mulige forbedringer i hverdagsrutiner.

- Vi vil utvikle teknologi som automatisk kan forstå situasjonen i hjemmet – hva holder beboerne på med, kler de på seg, er de på badet eller kjøkkenet, sover de, eller ligger de på gulvet og trenger hjelp? Vi jobber med å utvikle teknologi med bedre persepsjonsevne. 

- I tillegg ønsker vi at maskinene skal kunne forutsi neste handling eller hendelse, inkludert eventuelle farer og utfordrende situasjoner, og forebygge eller varsle avhengig av situasjon. Kombinasjonen av persepsjonsevne og evne til å forutse er nøkkelen for fremtidens smarte systemer, avslutter forskeren.

Bygningene ikke tilrettelagt

Åtte leiligheter var med i forsøket. Det å gjennomføre teknologiforskning i vanlige privathjem bød imidlertid på mange praktiske problemer som vanskeliggjorde eller forsinket forskningen. Det trådløse nettet var verken stabilt eller kjapt nok, signalene kom ikke gjennom veggen og sensorer falt ned på grunn av dårlig feste.

- Dette viser viktigheten av å planlegge utprøvingen av binære sensorer godt, og å gjennomføre en pilot for å kunne utbedre svakheter før teknologien installeres hos de andre deltakerne, sier Torhild Holthe, doktorgradsstipendiat ved Fakultet for helsevitenskap, Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag.

- En annen utfordring som vi kjente til allerede ved prosjektstart, var at vi ikke ville ha nok tid eller ressurser til å utvikle og teste denne nye teknologien vi forsket på. Men deltakerne overrasket oss ved å være mer fremtidsorienterte og villige til å teste ut ny teknologi enn vi trodde på forhånd, sier Zouganeli.

Basert på data samlet fra de ca. 15 binære (av/på) sensorene i hver leilighet klarte maskinlæringsalgoritmene å forutsi neste handling eller aktivitet i omtrent 85 prosent av tilfellene. Det er høyere enn tidligere oppnådd på verdensbasis, men ikke tilstrekkelig, forteller Evi Zouganeli.

- Lavoppløsningsvideoene hadde derimot 100% treffsikkerhet på relativt enkle aktiviteter og handlinger – for eksempel spising og soving – og er en lovende teknologi også med tanke på personvern. Videre arbeid vil føre til mer avanserte – såkalte «kognitive» – funksjoner og systemer, avslutter hun.

Dialogkafeene en stor suksess

Teknologirådet hadde ansvaret for planlegging og gjennomføring av dialogkafeene, og forskerne trekker fram hvor positivt det var å jobbe så tett sammen over tid.

- For oss forskere fungerte disse kafeene som et nav for tverrfaglighet, der alle møttes og lærte av hverandre, sier Erik Thorstensen, forsker ved AFI og doktorgradsstipendiat i prosjektet.

Adele Flakke Johannessen, prosjektleder i Teknologirådet, forteller at de tidligere har organisert og ledet flere workshoper med blant andre eldre, men at i dette tilfellet var det gunstig å ha med forskere som hadde jobbet med eldre tidligere. På dialogkafeene arbeidet forskerne og de eldre sammen om å forklare og forstå med ord, bilder og film hva sensorer og kunstig intelligens er, slik at de fikk et felles utgangspunkt for gruppesamtalene.

Zouganeli sier at de ikke kunne klart å verken rekruttere eller intervjue de eldre på egen hånd, men nøt godt av de andre partnernes kunnskap om feltforsøk, helse, etikk og intervjuteknikker. Deltakerne opplevde det som svært positivt å bli involvert i forskningsarbeidet, og ga mange innspill og innsikter i sine hverdagsutfordringer og behov.

Deltakerne overrasket forskerne

Forskerne opplevde også at beboerne var positive til å prøve forskjellige teknologier.

- Vi trodde for eksempel at beboerne ikke ville ha videokameraer med lav oppløsning inne hos seg, men de var villige til å akseptere videoopptak for å få større trygghet i hjemmet. De ville til og med ha det inne på badet, noe vi syntes var litt for mye, men beboerne sa at «det er på badet vi faller oftest», forteller ergoterapeut Anne Lund.

- Det tok tid før vi fikk systemet til å fungere, og det ble langt flere besøk hos beboerne enn planlagt. Vi var redde for å trette dem ut. Men når vi intervjuet dem etterpå sa de at det ikke var så farlig at teknologien ikke fungerte, for de hadde jo fått være med å diskutere og bestemme på forhånd, utdyper Torhild Holthe.

Å få sitte rundt småbord og diskutere løsninger, og det at de fikk et forhold til forskerne, hadde en stor merverdi både for beboerne for teknologene, som vanligvis ikke har stå nær kontakt med brukerne, utdyper Dag Karterud, førsteamanuensis ved Fakultet for helsevitenskap, Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, OsloMet.

- Medvirkning fører til større aksept, dette var kjent på forhånd. Det at vi klarte å holde dialogen gående i tre år, selv når det butta, var en enda større bragd, sier Erik Thorstensen, forsker ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI, OsloMet.

Rom for mer eksperimenter når det kommer til forskningsdesign

- Vi fant ut at det er mye større rom for å eksperimentere litt når vi setter opp og utvikler forskningsprosjekter. Beboerne ble ikke sure når ting ikke virket, så lenger vi snakket med dem på en ordentlig måte. De var med på det, og vi trengte ikke å være så tilbakeholdne, fortsetter Thorstensen.

- Jeg tror at det nettopp var den eksperimenterende formen som skapte nær tilknytning på dialogkafeene. Vi forskere gjorde noe vi ikke var helt komfortable med, vi var litt sårbare og strevet med å få det til sammen med beboerne, noe som førte til gode dialoger, avslutter Thorstensen.

Anne Lund ønsker å ta dette enda et steg videre, med det hun kaller tverrfaglige brobyggerstillinger.

- I framtiden ønsker jeg å starte brukermedvirkning enda tidligere, allerede når forskningsspørsmål utvikles, med å spørre deltakerne hva de ønsker mer kunnskap om. Deltakerne i dette prosjektet ble overrasket over å bli spurt. Nå blir de hørt, og det bidrar til å skape et mer inkluderende samfunn, sier Lund.

Hvem skal drive utviklingen av teknologi i framtida?

Et grunnleggende perspektiv i prosjektet er spørsmålet om «ansvarlig forskning og innovasjon», eller på engelsk Responsible Research and Innovation (RRI). Dette er en tilnærming til forskning og innovasjon som legger vekt på brukerinvolvering, tverrfaglighet og bred dialog omkring forskningens verdier, metoder og hensikter.

Selv om teknologiforskningen viser muligheter for å utvikle smartteknologi i hjemmene med bruk av maskinlæring, viser forskningen blant annet også at slike velferdsteknologiske løsninger reiser etiske spørsmål, for eksempel om hvor mange sensorer folk ønsker i hjemmene sine. Dette handler både om trivsel og opplevelser av overvåkning.

Store spørsmål er også hvem som skal drive denne utviklingen i framtiden; er det universiteter eller store bedrifter med kapitalinteresser, og hvem skal legge premissene for forskningen på dette?

- Forskergruppen bidrar gjerne til denne diskusjonen i framtiden, og det er spesielt viktig å få god forskning på bordet før store innkjøp av teknologi planlegges, avslutter Norvoll.

Scenarioverksteder

For å kommunisere funnene i Assisted Living-prosjektet og rette oppmerksomheten mot politikkutforming på området demens og velferdsteknologi, organiserte Teknologirådet en fremsynsprosess – en metode som legger til rette for politisk beslutningstaking basert på scenarioer. Det ble utarbeidet tre scenarioer for hvordan demensomsorgen i Norge kan se ut i 2035.

Videre organiserte Teknologirådet et scenarioverksted og inviterte ressurspersoner fra helse- og omsorgssektoren, næringslivet, akademia og ulike interesseorganisasjoner for å diskutere scenarioene. Målet var å identifisere muligheter og dilemmaer vi kan møte fremover.

Her er noen av resultatene - du finner flere her:

Fakta om Assisted Living-prosjektet

Assisted Living-prosjektet (ALP) er et fireårig forsknings- og utviklingsprosjekt, ledet av OsloMet – Storbyuniversitetet, som skal fremme ansvarlig forskning og innovasjon innenfor feltet velferdsteknologi.

Prosjektet skal bidra med kunnskap om bruken av velferdsteknologisk assistanse i hjemmet, og utvikle teknologiske løsninger for en gruppe eldre med mild kognitiv svikt eller demens, basert på behov definert av gruppen selv.

Et grunnleggende perspektiv i prosjektet er såkalt ‘ansvarlig forskning og innovasjon’, eller på engelsk Responsible Research and Innovation (RRI). Dette er en tilnærming til forskning og innovasjon som legger vekt på brukerinvolvering og bred dialog omkring forskningens verdier, metoder og hensikter.

Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd, under SAMANSVAR-programmet og i samarbeid med IKTPLUSS-programmet.

Kontakt

Laster inn ...
Publisert: 13.05.20
Sist oppdatert: 13.05.20
Tekst: Nina Alnes Haslie
Foto: Torhild Holthe