Vi har sett bilder av søppelfjellene med tekstiler, og vet at de brukte klærne våre trolig ender opp som avfall i land langt unna. Hvilke klær kvitter vi oss med, og hvorfor velger vi å kaste dem?
Dette er ett av mange miljøproblemer knyttet til klesforbruket vårt. En ny doktorgradsavhandling gir kunnskap om hvordan rutiner i hverdagen vår påvirker hva som skjer med klærne våre når vi kvitter oss med dem, og er et bidrag til å få på plass tiltak for mer bærekraft i klesforbruket.
– Min avhandling er et vindu inn i hvordan tekstilavhending utspiller seg i hverdagen, og hvorfor et bærekraftig liv er så vanskelig, sier forbruksforsker Anna Schytte Sigaard ved SIFO. Hun disputerte nylig for doktorgraden i Innovasjon for bærekraft ved OsloMet.
Kikker inn i klesskapet
«Jeg kaster nesten ingenting», sa informantene i starten av undersøkelsen. Likevel samlet forskeren inn 550 kilo fordelt på 3556 klær og andre tekstiler, på vei til søpla. Metoden er ganske så unik. Sigaard har benyttet garderobestudier, en forskningsmetode utviklet av klesforskerne ved SIFO.
Sigaard rekrutterte 28 husholdninger fordelt mellom Oslo, Vestfold og Salten i Nordland. Hver husholdning deltok i seks måneder, og forskeren besøkte dem tre ganger i perioden. Hver av husholdningene ble først grundig intervjuet: «Hva kjøper dere? Hva kaster dere? Hvordan bruker og vasker dere klærne?»
I løpet av det halve året sparte de på alt de ellers hadde tenkt til å kvitte seg med. Sigaard intervjuet dem og fikk historien bak hvert enkelt plagg. «Hvordan har du brukt dette plagget og hvorfor ville du kvitte deg med det?» Til slutt tok forskeren med seg alle de kasserte tekstilene og registrerte hvert eneste plagg. Hvilke egenskaper har plagget, hvor slitt er det og hvilke fibre er det laget av?
Dette kjempematerialet har gitt forskeren mye ny kunnskap om hvorfor vi kaster klær.
Vi orker ikke nupper
Sigaard registrerte over førti ulike grunner til at informantene kastet klær, fordelt på tre kategorier.
Den største kategorien er fysiske skader på klærne, som hull, løse sømmer, flekker, eller lukt. Den viktigste grunnen er nupper, som oppstår når ulike tekstilfibre gnisser mot hverandre.
– Folk orker ikke holde på med nuppefjerning, sier Sigaard.
En annen stor kategori er at vi endrer smak eller stil over tid. Vi liker ikke plagget lenger, finner ingen anledning til bruk, fargen er feil, det er ikke lenger moderne, eller plagget føles «brukt opp».
– Grunnen til å kvitte seg med helt nye klær er at vi har for mange liknende plagg, eller at vi ikke liker fargen eller kvaliteten.
Den tredje største grunnen handler om passform. Kropper forandrer seg, og dermed passer ikke klærne lenger.
Hvis vi vil minske avfallet må vi se på hele kjeden av forbruk. Det må produseres færre og bedre ting, og vi må dyrke fram andre verdier enn å hele tiden skulle ha noe nytt.– Anna Schytte Sigaard
Livet endrer seg
– Aller mest tekstiler kaster vi når livet endrer seg, sier Sigaard.
Når unge par flytter sammen skal de rette sin stil og smak inn mot hverandre, og de skal få plass til begges ting.
– Store endringer følger med samboerskapet. Det er mange idealer om hvordan det skal se ut hjemme, og vi ser at kvinnene påvirker mennene og deres klær og tekstiler, sier hun.
Litt det samme skjer når vi får barn, forteller Sigaard.
– Noen forteller at de kjøpte søte, små kjoler til sin første baby, men på barn nummer to og tre hadde de skjønt hva som var praktisk og ikke, og alt annet røyk ut.
– Mødre kvittet seg også med mye klær. Kroppen har forandret seg, og ikke minst livsstilen er en annen. De kvitter seg med det tidligere livet, og er et eksempel på store endringer i livet som gjør at vi kaster ekstra mye.
Vi kaster det som er billig
Det er også kulturelle verdier i samfunnet som påvirker klesforbruket vårt og hvordan vi rettferdiggjør hva vi kvitter oss med.
– Å kvitte seg med tekstiler kan være en form for omsorg for andre. Hjemmet virker ryddig, og det motvirker stress. Mange snakker om å unngå å skape avfall, og de vil at det skal se bærekraftig ut hjemme, sier Sigaard.
Men selv om folk snakker om bærekraft så ryker dette prinsippet ved de store endringene i livet.
– Billige ting er spesielt lett å kvitte seg med. Det er lettest for folk å kvitte seg med ting kjøpt på salg, i nettbutikk eller brukt. Disse tingene ble vurdert lavere allerede da de ble kjøpt inn. Hvis noe er billig er ikke bærekraft så viktig likevel, sier Sigaard.
Bærekraft ligger også bak ønsket om å donere klær til veldedige organisasjoner. Da kan vi også rettferdiggjøre kastingen med at andre kan få bruk for plagget.
Nye rutiner, ny politikk
Det å endre klesforbruket vårt i en mer bærekraftig retning er et omfattende felt som foregår på politisk nivå blant annet i EU. Sigaard mener politikken må legge til rette for at vi kan leve mer bærekraftig framover.
– Skal vi kaste mindre må mer bærekraftige rutiner bli en del av hverdagen. For eksempel må tingene vi produserer bli verdt å reparere, og vi som samfunn må bli vant til å se reparerte klær.
– Det finnes dessuten politiske tiltak som kan gjøre det mer kostbart for produsenter å lage ting som ikke varer. Det er mulig å forby destruksjon av usolgte klær, og det er mulig å gi produsentene et utvidet produsentansvar for plaggene også når de er ferdig brukt opp, sier Sigaard.
Vi må produsere færre ting
Hun oppfordrer til et helhetlig blikk på tekstilavhending.
– Hvis vi vil minske avfallet må vi se på hele kjeden av forbruk. Det må produseres færre og bedre ting, og vi må dyrke fram andre verdier enn å hele tiden skulle ha noe nytt.
Hun trekker til slutt fram et eksempel fra hjemlandet på noe av det spennende som skjer inspirert av arbeidet hennes.
– Jeg er i kontakt med en kommune i Danmark som er interessert i livsløphendelser. Der er det mange unge som skal starte på studier og trenger mye nytt. Kommunen legger til rette for bruktbutikker, slik at studentene kan skaffe seg det de trenger utenom kjedebutikkene, sier Sigaard.
Referanse
Anna Schytte Sigaard: Want Not, Waste Not: A Practice-Theoretical Study of Textile Disposal in Everyday Life (oslomet.no). OsloMet avhandling 10-2026
