Tonje Agnethe Sanden. Foto: Eivind Røhne / OsloMet Foto: AFI, OsloMet
Hvordan kan flere få reelle muligheter til å delta i arbeidslivet?
Fortell litt om prosjektet ditt!
Jeg er opptatt av hvordan mennesker med nedsatt funksjonsevne får mulighet til å delta i arbeidslivet - ikke bare hva som er det politiske målet, men hva som skjer i praksis når rettighet skal bli til virkelighet.
I mange arbeidsmarkedstiltak blir arbeidsevne forstått som noe som skal kartlegges på forhånd, før man finner en passende jobb. Jeg er nysgjerrig på hva som skjer hvis vi heller ser på arbeidsevne som noe som utvikles i møte med en konkret arbeidssituasjon.
I prosjektet mitt undersøker jeg arbeidsinkluderingsprosesser der støtteapparatet jobber tett sammen med arbeidsgiver for å utvikle arbeidsoppgaver gjennom metoden Customized Employment. Her forstås ikke arbeidsevne som en fast størrelse, men i stedet som noe som formes i samspill mellom deltaker, jobbspesialist og arbeidsplass.
Jeg er særlig interessert i hvordan arbeidsevne «forhandles» i praksis – ikke som kjøpslåing, men i en mer sosiologisk forstand. Det handler om de små, løpende avklaringene av hva en person kan bidra med, hvilke forventninger som finnes, og hvordan arbeidsevne forstås og snakkes om. Dette kan igjen være med på å synliggjøre – eller usynliggjøre – hva som framstår som mulig i en arbeidssituasjon.
Hva lurer du aller mest på for tiden?
Akkurat nå lurer jeg mest på hvordan jeg skal klare å være både nysgjerrig og strukturert samtidig - det viser seg å være en interessant kombinasjon.
Når på døgnet jobber du best?
På kvelden. Hadde jeg kunnet velge helt fritt uavhengig av kolleger, samarbeidspartnere og familie, så hadde jeg lagt min arbeidstid fra 16.00 – 00.00. Men jobber heldigvis ganske så bra på dagtid også, og det er jo flaks, ettersom det er mest praktisk.
Hva fikk deg til å velge å ta doktorgrad?
Jeg har undervist i flere år om Supported Employment, og etter hvert oppdaget jeg at jeg satt igjen med flere spørsmål enn svar. Da jeg begynte å jobbe med Customized Employment, åpnet det seg nye måter å forstå praksis på, og jeg begynte å stille spørsmål ved mye av det jeg tidligere hadde tatt for gitt. Jeg ble også mer bevisst på hvordan mye av det vi gjør i praksis er preget av etablerte forståelser og vaner. Jeg ble særlig opptatt av hva som faktisk skjer i møtet mellom mennesker, arbeidsplasser og støtteapparat – og hvordan det påvirker hvem som får mulighet til å jobbe.
Hva er bra med å være stipendiat ved Arbeidsforskningsinstituttet?
Arbeidsmiljøet og folka. Det er både trygt og veldig hyggelig å få være en del av et kollegafellesskap med så mange dyktige forskere. Jeg omgis av mennesker som er nysgjerrige, hjelpsomme og rause i et miljø der det er høyt under taket og mye latter.