– I dag svikter vi som samfunn. Vi sier til disse barna at den omsorgen de får fra sine foresatte, ikke er god nok og at vi skal gi dem noe bedre. Men så greier vi ikke å følge det opp, sier professor Cecilie Basberg Neumann.
Sammen med førsteamanuensis Marianne Buen Sommerfeldt forsker hun på hvordan ungdom i barnevernsinstitusjoner opplever relasjonene til de voksne rundt seg.
– Må tenke nytt om barnevern
De mener barn og unge i barnevernsinstitusjoner ikke får den oppveksten de har krav på.
– Men i dag havner sosialarbeidere ofte i en skvis mellom regler, dokumentasjonskrav og profesjonelle grenser og barnas behov for genuine, langvarige relasjoner, sier Sommerfeldt.
– Hvordan hadde systemene våre sett ut hvis vi faktisk tok konsekvensene av det vi lover barna? Vi trenger å tenke nytt om barnevernssystemet og sosialt arbeid, mener Neumann.
Når omsorg og kontinuitet blir avhengig av ekstra engasjerte enkeltansatte, er det noe feil med systemet.– Marianne Buen Sommerfeldt
17 år gamle «Alexandra»
For å vise hvordan systemet fungerer i dag, har de tatt utgangspunkt i erfaringene til en 17 år gammel jente de kaller «Alexandra», som har bodd fire år på barnevernsinstitusjoner.
– «Alexandras» historie er langt fra unik, men illustrerer erfaringene til mange av ungdommene jeg tidligere har intervjuet, forklarer Sommerfeldt.
Unge i barnevernsinstitusjoner oppgir at tilhørighet, omsorg og nære relasjoner er det viktigste for dem.
«Alexandras» opplevelser viser imidlertid hvordan regler og rutiner kan gjøre det vanskelig å bygge nære relasjoner mellom ansatte og ungdommer:
«De som jobber her vet jo alt om deg, mens du vet ingenting om dem. De har ikke lov til å treffe deg når de har fri, og det får deg til å føle deg litt uviktig. Når du begynner å tenke på alt det der, alle reglene og sånn, blir det vanskelig,» sier «Alexandra» i intervjuet forskerne har gjort med henne.
– Det er alltid et forbehold i de voksnes relasjoner til henne fordi de er på jobb. Det kan skape usikkerhet om hva disse relasjonene betyr, sier Neumann.
Cecilie Basberg Neumann og Marianne Buen Sommerfeldt. Foto: Kristine Welde Tranås / OsloMet
Omsorg blir et individuelt ansvar
Forskerne mener myndighetene ikke tar tilstrekkelig ansvar for barnas rettigheter, men lar det være opp til de enkelte ansatte å sørge for trygghet og nærhet.
De vektlegger at de ansatte ofte strekker seg langt og ønsker å gi barna det de trenger og har krav på.
– I praksis betyr det at sosialarbeidere ofte ender opp med å følge opp barna og ungdommene på fritiden, sier Neumann.
– Når omsorg og kontinuitet blir avhengig av ekstra engasjerte enkeltansatte, er det noe feil med systemet, sier Sommerfeldt.
«Alexandra» forteller at hun sjekker vaktlistene for å se hvem som er på jobb og aktivt velger hvem hun vil ha kontakt med.
– Vi ender fort opp med moralske vurderinger av de ansatte, der noen er «gode» mens andre er «kalde», påpeker Neumann.
– Vi ønsker å få til en diskusjon om hvordan vi kan gjøre nære relasjoner, trygghet og omsorg til et institusjonelt ansvar og ikke noe som avhenger av enkeltpersoner, sier Sommerfeldt.
Vi forventer at ansatte skal bygge nære og trygge relasjoner til disse særlig sårbare ungdommene. Samtidig legger systemet opp til at relasjonen i praksis avsluttes når ungdommen fyller 18 år. Det er hjerteskjærende.– Cecile Basberg Neumann
Trenger større rom til å bygge relasjoner
De to forskerne mener et fragmentert hjelpeapparat, der institusjonene, barnevernstjenester, Nav og andre deler ansvaret, ikke gir ungdommene den kontinuiteten i relasjoner som de trenger.
I tillegg opplever ansatte at målstyring og økende krav til dokumentasjon og rapportering tar tid fra samvær med barna.
– Det er gode grunner for at vi har disse kravene, men det kan spenne bein for de nære relasjonene ungdommer som Alexandra ber om, sier Sommerfeldt.
– Vi må gi de ansatte større rom til å bygge relasjoner og utøve faglig skjønn, mener hun.
Står alene på 18-årsdagen
Da forskerne intervjuet «Alexandra», nærmet hun seg 18-årsdagen og skulle snart flytte ut.
– Måten vi har rigget systemet på gjør ungdommene svært sårbare i denne overgangssituasjonen, og det må vi ta på alvor, sier Sommerfeldt.
Ungdommene har en lovfestet mulighet til ettervern, men det er store forskjeller i hvordan de følges opp etter utflytting.
«Alexandra» har vært omgitt av mange profesjonelle hjelpere gjennom oppveksten, men opplever likevel å stå alene når hun skal ta steget inn i voksenlivet:
«Jeg sa til kontaktpersonen min en gang at vi måtte holde kontakten når jeg flyttet ut. Men da svarte hun egentlig ikke. […] Hva er egentlig relasjonen vår? Vi er jo ikke familie, ikke venner, ikke venner av venner eller familie heller. Det blir litt merkelig. Det finnes liksom ingen naturlig forbindelse mellom oss.»
– Vi forventer at ansatte skal bygge nære og trygge relasjoner til disse særlig sårbare ungdommene. Samtidig legger systemet opp til at relasjonen i praksis avsluttes når ungdommen fyller 18 år. Det er hjerteskjærende, sier Neumann.
Referanse
Sommerfeldt, Marianne Buen og Neumann, Cecilie Basberg (2026). “It’s normal, you just gotta get used to it.” Professional, institutional and organisational challenges for social work in residential care (scup.com). Nordic Journal of Social Research.
