– De små tingene gjør ofte en stor forskjell

En mor i blå skjorte tar imot en gutt i stripete, grønn genser i en sklie på en solfylt  lekeplass, begge smiler.

Marit Ekne Ruud er nylig pensjonert forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR på OsloMet. Hun ser tilbake på over 30 års erfaring med by- og områdeutvikling.

Hun er ikke i tvil: djevelen ligger i detaljene, også når du skal skape gode områder. 
Ruud kaller det for «nærsyntperspektivet».

Hun har jobbet aktivt med og vært en sterk pådriver for å få mer av dette perspektivet, både i forskning og i kommune-planlegging.

Ruud brukte blant annet perspektivet da hun var med å utforme «Sosiokulturelle stedsanalyser» (se faktaboks), som har blitt et viktig verktøy for stedsutvikling i mange av landets kommuner.

«Nærsyntperspektivet»

Nærsyntperspektivet har gjort at hun som forsker kommer tettere på folks hverdagsliv, særlig i forbindelse med forskning på offentlige områdesatsinger.

I 2011 gjennomførte NIBR en midtveisevaluering av Groruddal-satsingen. Kunnskapsgrunnlaget skulle gi Oslo kommune innsikt i hvor skoen trykket mest, og dermed hvor pengene burde gå.

– I begynnelsen av satsingen var det et overordnet perspektiv på oppvekst og levekår, transport, grønn struktur og bomiljø. Etter hvert ble det mer oppmerksomhet om hvordan man kunne forbedre enkelte steder i Groruddalen, såkalte områdeløft.

Ruud understreker hvor viktig det er å ha to tanker i hodet mens du jobber med stedsutvikling.

– Samtidig som man ser på større, strukturelle endringer over tid, som forbedrer folks levekår, bør man også gjøre noe raskt og synlig underveis.

Det gjør ofte områdeløftene i større grad. Det kan for eksempel være å gjøre i stand gangveien utenfor huset, forbedre lekeplassen, og skape møteplasser. Kort sagt tenke nærmiljø.

Områdesatsinger

Ruud synes det er mye bra som blir gjort innenfor stedsutvikling, men mener det samtidig er viktig å tenke nøye gjennom hva du ønsker å oppnå.

– Hvilke resultater du får henger sammen med hvilke mål som blir satt for stedsutviklingen eller områdeløftet.

Å måle resultater kan være vanskelig fordi det kan være flere uforutsette forhold som påvirker endringer. En indikasjon kan for eksempel være omfanget av flytting i et område.

Blir det oppsiktsvekkende mye mindre flytting i ett området og det sammenfaller med at det i den perioden ble satset mye på barnehager eller at det ble skapt møtesteder eller flotte uteområder, kan det være et tegn på at et av målene i områdeløftet ble oppnådd.

Sosiokulturelle stedsanalyser

I 2006 skrev Marit Ekne Ruud sammen med Ingar Brattbakk, Per Gunnar Røe og Guri Mette Vestby en veileder til kommuner om hvordan man kan ta i bruk sosiokulturelle stedsanalyser når man skal utvikle eller fornye et sted. Veilederen var et resultat av to stedsutviklingsprosjekter, ett i Sandvika og ett i Jessheim.

Sosiokulturelle stedsanalyser tar ikke bare med i betraktning de fysiske omgivelsene, men tar også hensyn til:

  • hvordan stedet blir brukt,
  • hvilke forestillinger og opplevelser folk som bor der har av stedet,
  • de ulike interessene og maktrelasjonene som eksisterer på stedet. Det brukes et bredt spekter av metoder, men det er særlig viktig å innhente aktørenes egne erfaringer.

Dessuten er de dominerende sosiale praksiser som utvikles på stedet, med på å gi stedet kulturell mening. Det betyr tilhørighet for noen og utestenging for andre. Derfor eksisterer det kanskje like mange bilder av et sted som det er mennesker.

Kilde: Sosiokulturelle stedsanalyser, veileder, 2006.

Økt trivsel

Et annet eksempel kan være å asfaltere gangveier fra boligområder til stier og turveier, som legger til rette for at folk kommer seg ut.

– Ofte bidrar det til at det blir laget gå-grupper for hjemmeværende beboere som kjenner få i nabolaget, som igjen bidrar til økt trivsel og kanskje bedre folkehelse på sikt. Det begynner med helt bittesmå ting i nærmiljøet.

Blant annet har økt stedstilhørighet og trivsel vært et av målene i områdeløftene.

Men hvordan oppnås økt trivsel og stedstilhørighet? På Ammerud ble blant annet en undergang, som fører videre nedover Groruddalen, forvandlet fra å være grå og trist til å bli en kul tunell med klatrevegg, farger og lys.

– Barnehagepersonalet fortalte at småbarn som hadde vært på tur der med barnehagen dro med mor og far ut dit på tur i helgene. På den måten kom også foreldrene i kontakt med andre i nærmiljøet. Tilsynelatende små tiltak får en positiv dominoeffekt.

To jenter i sommerkjoler leker i klatretunnelen på Ammerud.

Klatretunnelen på Ammerud er blitt populær blant barna i nærområdet. Foto: Aina Kirkerud

Skap møteplasser

Ruud mener noe av det viktigste du kan gjøre når steder skal utvikles eller fornyes er å skape møteplasser.

– Tidligere fokuserte bomiljøforskningen en stund på at folk var blitt så mobile at de ikke trengte nærmiljøet sitt lenger. Men sånn er det ikke, sier Ruud.

Nå har pendelen også svingt tilbake. Innenfor steds- og byutvikling er oppmerksomheten igjen rettet mot nærmiljøet.

– Nå er det lokalmiljø-satsinger over en lav sko. Det skal legges til rette for lekeplasser og møteplasser. Det har fått økt status med satsing på sosial bærekraft gjennom offentlige reguleringer.

Ruud opplever også at det nære perspektivet har gått hjem hos oppdragsgivere opp igjennom årene.

– Når jeg forteller om disse små stegene, så sitter alle og nikker. Da får jeg også en følelse av at det kanskje nytter. At de små tingene kan føre til mindre forbedringer, som igjen kan føre til større forbedringer.

Marit Ekne Ruud i blå kåpe og rød høyhalser står i en snøkledt park og ser utover parken mot høyre.

Elsker hverdagslivet

Gjennom 30 år som forsker, har hun vært innom en rekke temaer. Før hun fordypet seg i by- og stedsutvikling jobbet hun både med matforskning og fartøyvern. Etter hvert ble det boligforskning, og by- og stedsutvikling. Betydningen av de nærmeste, fysiske omgivelsene i bomiljøet, har vært en rød tråd gjennom arbeidet.

Særlig det å treffe folk, og få deres perspektiv inn i forskningen, har vært en hjertesak.

– Jeg har alltid vært nysgjerrig på folk og hverdagsliv. Jeg elsker å observere og lytte, sier Ruud.

Interessen for hverdagsliv fant hun i etnologifaget. Etnologi undersøker samspillet mellom de fysiske og sosiale delene av kulturen.

Da hun skulle velge tema for magistergradoppgaven, fikk hun mulighet til å bli med på et forskningsrådsprosjekt om byfornyelse på Grønland og Nedre Tøyen på tidlig 1980-tallet.

– Min far vokste opp på Tøyen, og jeg var godt kjent med området fra jeg var liten.
Ruud husker godt leiligheten faren vokste opp i, og som farmoren og tanten hennes bodde i helt til bygården ble revet på 1980-tallet.

– Det var en nesten litt sånn Fanny og Alexander-aktig leilighet, en helt annerledes verden. Den bittelille stua, full av møbler og pyntegjenstander og folk som kom på besøk.

Et forskningsprosjekt på Grønland passet henne veldig godt, og by-etnologi ble veien hun tok.

Stolte leieboere

Formålet med Ruud sin del av prosjektet var blant annet å registrere den fysiske tilstanden i leilighetene i de eldre leiegårdene. Leiegårdene i den delen av Oslo ble da omtalt som «slum» og var gjenstand for byfornyelse, enten gjennom rivning eller rehabilitering.

Gjennom oppsøkende arbeid, ved å legge brev i postkassene til folk og ringe på dørene, fikk Ruud komme inn i nesten 100 vanlige norske hjem.

Da ble det tydelig at det var et gap mellom hva kommunen så på som nødvendig byfornyelse og hvordan beboerne selv opplevde det.

Mange av leieboerne var fortvilte over å bli omtalt som «slumbeboere» i avisene.

– Mange leiligheter var nyoppussede. Det var folk i alle aldre, og folk var så stolte og så fornøyde. Det var en påminnelse om ikke å tro på egne forstillinger om folk før du faktisk har møtt dem.

Leieboerne hadde kanskje utedo eller felles-do på gangen, men vinduene var blankpussede, gardinene nystrøkne og pyntefigurene pent dandert på de brune kommodene.

Treffe «hvermansen»

Det var også mange som syntes det var koselig med besøk. Det ble mye kaker og kaffe.

– Det er nettopp det jeg synes har vært mest givende med arbeidet mitt som forsker. Det å snakke med mennesker. Å få vite om deres hverdag. Jeg har fått så mange livshistorier.

Det å gå hjem til folk, legge brev i postkassa, ringe dem og spørre om du kan komme på besøk, det har blitt vanskeligere. Ruud sier at det dermed blir vanskelig å få tak i denne typen kunnskap, det å kunne treffe «hvermansen», vanlige folk.

– Du kan alltids møte noen i kraft av deres rolle, men det å møte noen i sitt eget hjem, i sitt eget hverdagsliv, det får du ikke lenger. Og da mister vi noen perspektiver i forskningen.

Kontakt

Laster inn ...

Relaterte saker

Småbyen Kristiansund i Møre og Romsdal sett frå sjøen med bustad hus og kyrkje, blå himmel og kvite skyer.
– Mindre byar er ryggrada i Distrikts-Noreg

Noreg er eit av landa i Europa med høgast del personar som bur i småbyar. Likevel får dei mindre byane lite merksemd.

En mann med skjegg og svart lue sitter på en parkbenk med en rød sovepose rundt seg og får en kaffekopp av en dame i blå kåpe med svart veske over armen.
Hvorfor har det blitt færre og færre bostedsløse i Norge?

Antall bostedsløse har gått nedover siden 2012. Hvorfor er det slik? Og vil vi se en økning i år?

Et lite barn, jente, i rosa boblejakke og rosa lue ved siden av trillekofferter på en togstansjon i Ukraina med et blått tog med gul stripe i bakgrunnen.
Har norske kommuner kapasitet til å ta imot flere ukrainske flyktninger?

Norge er blitt det mest populære landet i Skandinavia for ukrainske flyktninger. Vil kommunene klare å ta imot alle?

Publisert: 12.03.2024
Sist oppdatert: 02.04.2024
Tekst: Kristin Horn Talgø
Foto: Most Photos / Aina Kirkerud / Kristin Horn Talgø