Nordmenn blant de minst ensomme i Europa

Boka Macro Social Influences on Loneliness in Later Life. Towards a Better Understanding of the Loneliness Paradox in Europe er nylig utgitt på Springer forlag. En av redaktørene er NOVA-forsker Marja Aartsen ved OsloMet.

Makroperspektiv på ensomhet

– Boka er et motstykke til den dominerende mikronivå-tilnærmingen til ensomhet, sier Aartsen.

– Ofte snakker vi bare om individuelle risikofaktorer, som tap av nærstående, redusert funksjonsevne eller lite sosial kontakt.

Det er viktig, men forklarer ikke alt. Hun peker på at samfunn og omgivelser også spiller en rolle.

– Livene våre utspiller seg ikke i et vakuum, men henger sammen med andre menneskers liv og med det som skjer i samfunnet.

Ifølge Aartsen har det vært lite oppmerksomhet om de samfunnsmessige påvirkningene. Boken samler europeisk forskning på det som kalles meso- og makro-sosiale forhold.

Ett av kapitlene er skrevet sammen med forsker Marian Vasile ved Universitetet i București. De har undersøkt hvor utbredt ensomhet er i Europa før og etter pandemien.

Ikke en epidemi – men unge peker seg ut

– Vi har lenge tenkt at eldre er mest ensomme. Forskning tyder imidlertid på at ensomhet også er utbredt blant unge, særlig blant de som er mellom 18 og 22 år.

I mediene snakkes det ofte om en «ensomhetsepidemi», gjerne forklart med økt individualisering og mer digital omgang, sier Aartsen.

– Vi sammenlignet forekomst i 2014/15 med tall omtrent ti år senere. I Europa finner vi generelt ikke støtte for en slik epidemi. For den yngste aldersgruppen ser vi likevel en økning. Det kan henge sammen med pandemien, men må undersøkes nærmere, legger hun til.

Hva forklarer forskjellene mellom land?

– Vi konkluderer med at ensomhet påvirkes på flere nivåer: individ, nærmiljø som nabolag og sosiale nettverk, og strukturelt eller kulturelt – for eksempel velferdsordninger og normer om aldring, det å være alene eller familieomsorg, sier Aartsen.

Å bo alene er en risikofaktor, men effekten er sterkere i land der det er uvanlig å bo alene. Dette bidrar til at nordiske land er blant de minst ensomme i Europa – og faktisk også globalt.
Hun viser til at de nordiske landene har en individualistisk kultur der autonomi verdsettes høyt.

– Vi skiller også mellom ulike typer ensomhet: sosial ensomhet, når nettverket oppleves for lite, og emosjonell ensomhet, som handler om savnet etter en nær partner, selv med mange venner. Risikofaktorene på mikro-, meso- og makronivå varierer mellom typene. En universell tilnærming virker derfor ofte dårlig, sier hun.

Vi har lenge tenkt at eldre er mest ensomme. Forskning tyder imidlertid på at ensomhet også er utbredt blant unge, særlig blant de i alderen 18–22 år. – Marja Aartsen, forsker ved NOVA, OsloMet

Portrett av forsker Marja Aartsen ved NOVA

Norge i nordisk kontekst

– Norge, sammen med de øvrige nordiske landene, har lav forekomst av ensomhet. Mulige forklaringer er velferdssystemet, gratis helsetjenester og relativt lave forventninger til hva nettverket skal stille opp med i kriser – mange støtter seg på offentlige tjenester, sier Aartsen.

– Dette kan endre seg dersom familien får en større rolle.

Vanskelig å måle ensomhet presist

– En utfordring er at ulike studier måler ensomhet ulikt. Noen spør direkte om man føler seg ensom med svaralternativene ja, nei, noen ganger. Da lar vi folk selv definere begrepet, noe som gjør sammenligning på tvers av grupper og land vanskelig, sier hun.

I noen land er det tabubelagt å innrømme ensomhet, og forskere kan dermed undervurdere forekomsten. Andre studier bruker indirekte spørsmål, som «Det er alltid noen jeg kan henvende meg til ved problemer». Det kan fange opp ulike typer ensomhet, men det er debatt om hvilke spørsmål som best måler fenomenet.

Aartsen understreker at vi trenger grundige målevalueringer for å sikre at verktøyene er mest mulig «kulturfrie» – altså like følsomme på tvers av grupper. Vi trenger også tydelig skille mellom typer ensomhet. Årsakene varierer, og tiltak må skreddersys.

Begreper

Mikro, meso og makro: Mikro handler om individet, meso om nære omgivelser som familie og nabolag, og makro om samfunnsstrukturer og kultur.
Sosial ensomhet: Når man mangler et tilstrekkelig sosialt nettverk eller opplever for få kontakter.
Emosjonell ensomhet: Savnet etter en nær fortrolig eller partner, selv om man har mange bekjente.
«Kulturfrie» måleverktøy: Spørreskjemaer som fanger opp ensomhet likt på tvers av språk og land, uten at kultur eller tabu påvirker svarene.

Tiltak: fra individ til nabolag og fellesskap

– Årsakene ligger ikke bare hos individet, men også i nabolag og samfunn. Arbeidsplasser, lokalsamfunn og myndigheter kan redusere ensomhet ved å bygge inkluderende miljøer som rommer forskjellighet, sier Aartsen.

Dette gjelder særlig innvandrere, personer som står utenfor av ulike grunner, og dem som ikke kan delta sosialt på grunn av helse eller økonomi.

– For den enkelte handler det om å bygge bærekraftige nettverk med ulike typer personer som kan fylle ulike roller: lytte, gi emosjonell støtte og hjelpe praktisk. Behovet for tilhørighet er særlig sterkt blant unge, der gruppepress ofte er større enn hos eldre voksne.

– Hovedpoenget er enkelt: Ensomhet er ikke bare et personlig problem, men et ansvar for fellesskapet. Og tiltak må tilpasses typen ensomhet.