I årets Arbeidslivsbarometer finner dere en overraskende økning i andel unge som frykter å bli uføre i fremtiden – hva tror dere dette skyldes?
– Dette er en tendens vi har sett de siste to årene, og er noe vi følger med på fremover. Det blir interessant å se om det har sammenheng med pandemien, eller om det er noe annet som kan forklare dette.
Arbeidslivsbarometeret tar for seg veldig mange sider ved norsk arbeidsliv – hvordan står det til?
– Bra. Generelt ser vi minimale endringer fra år til år. Pandemiperioden var naturlig nok annerledes, men nå er det meste tilbake til normalen. Norsk arbeidsliv er veldig stabilt – men samtidig kan små, men signifikante endringer gi viktige forvarsler om felt man bør følge litt med på.
Ser dere om pandemien har medført varige endringer på noen felt i arbeidslivet?
– Det er påfallende hvor mye som er likt som før pandemien. Da vi sto i den unntakstilstanden hadde i alle fall jeg en tydelig følelse av at dette kom til å endre alt. Vi så jo også at folk gjorde store endringer i eget liv. Samtidig var det veldig mye som var likt også under pandemitiden: folk jobbet, hadde (hjemme-)skole og levde et så normalt liv som mulig. En av de endringene vi vet skyldes pandemien er økningen i hjemmekontor. Det er fortsatt veldig mange som jobber regelmessig hjemmefra hele dager hver uke, så pandemihåndteringen har endret måten vi organiserer arbeidet på. Det interessante å utforske videre er hvilke konsekvenser hjemmekontor har for den enkelte, for arbeidsgiver, for familien og samfunnet som helhet.
Det er mer krevende økonomiske tider for første gang på mange år – ser dere tegn til at dette påvirker arbeidslivet?
– Vi ser flere tegn i barometeret på at arbeidstakerne merker at alt har blitt dyrere. Vi ser en svak dreining mot mer individualisme. Selv om oppslutningen om likelønn er veldig høy i Norge, er det noe færre av oss som ønsker likelønn i år. Det er også noen flere som sier at vi ønsker prestasjonsbasert lønn. Dessuten er det flere av de som ikke er medlemmer i fagforening, som sier at hovedgrunnen er at det er for dyrt. Et annet funn i årets barometer, er at flere enn i fjor ønsker å bytte jobb. Her kan ønsket om høyere lønn være en medvirkende faktor.
Hender det du leser overskrifter som ikke stemmer overens med det barometeret forteller om arbeidslivet? Noen myter du kan knuse?
– Tja. En del tror kanskje at fagforeninger ikke er noe unge bryr seg om, men vi ser at nesten 90 prosent av de under 30 år kan tenke seg å være medlem av en fagforening. Andelen synker med alderen, og for dem over 60 år er andelen 72 prosent.
Men er de medlemmer?
– Mange er ikke det, og 63 prosent sier at det først og fremst er fordi de oppnår de samme fordelene uten medlemskap. Dette kalles gratispassasjerproblemet, og det sier seg vel selv hva det kan bety på sikt. Samtidig ser vi at stadig flere oppgir høy kostnad som hovedgrunn til ikke å bli medlem. I 2010 svarte 14 prosent at medlemskap var for dyrt, mens det har økt til 28 prosent i 2023. Dette gjelder uavhengig av alder.
Betyr det at stadig færre er fagorganisert i Norge?
Organisasjonsgraden blant arbeidstakere i Norge er på om lag 50 prosent, og har endret seg lite i senere årene. Det kan jo være verdt å merke seg at organisasjonsgraden på arbeidsgiversiden er nærmere 100 prosent i offentlig sektor og beregnes til rundt 70 prosent i det private, så gjennomsnittlig 80 prosent av arbeidsgiversiden er organisert.
Det er lettere å dele når man har nok selv.– Mari Holm Ingelsrud, forsker
Inntektsforskjellene i Norge blir sakte men sikkert større (SSB) – hva synes arbeidstakerne om dette?
– Oppslutningen om et arbeidsliv med små inntektsforskjeller er høy, og har siden 2014 vært på over 90 prosent, men som nevnt er den litt lavere i år enn i fjor. Vi tror det har med dyrtiden å gjøre. Det er lettere å dele når man har nok selv.
Illustrasjon: Kjersti Synneva Moen.
