– Det er et paradoks at Norge, som ligger i verdenstoppen i sysselsetting av befolkningen, har en så stor gruppe som står utenfor arbeidslivet, sier forsker Øystein Spjelkavik ved OsloMet.
Den dystre statistikken til NAV viser at over 600 000 personer står utenfor arbeidslivet, og det mens bedriftene mangler arbeidskraft.
NHO etterlyser at bedriftene blir flinkere til å inkludere folk som står utenfor, ifølge E24.
– Den beste kandidaten er ofte vanskelig å finne, men mange kan bli gode nok om de bare får slippe til, og – ikke minst – får den støtten de trenger, sier forsker Øystein Spjelkavik ved OsloMet.
Kan være flaskehalser
Spjelkavik er mangeårig forsker på arbeidsinkludering og påpeker at bedriftene ofte kan være flaskehalser i arbeidet med å inkludere flere, men problemet er ikke vrangvilje, skal vi tro forskningen.
– Problemet er manglende kunnskap om hva som trengs av støtte til den enkelte arbeidstaker, sier han.
– Arbeidsgiverne må bli flinkere til å forstå hva de ulike arbeidstakerne sliter med i arbeidshverdagen, og hvordan man kan løse de problemene som oppstår.
Raskt ut i arbeid
Nøkkelen for å lykkes med arbeidsinkluderingen er, ifølge Spjelkavik, mer kunnskap om hvordan bedriftene kan gi god støtte til hver enkelt arbeidstaker, det han kaller inkluderingskompetanse.
– Det handler om å utvikle en jobbmatch som passer for både jobbsøkeren og bedriften, sier Spjelkavik og understreker at det viktigste er at kandidaten kommer raskt ut i jobb, slik at arbeidsplassen kan brukes som utviklingsarena for å utvikle en god jobbmatch.
– Hver enkelt må få begynne å jobbe utfra egne forutsetninger. Jobbtrening, tilrettelegging, ferdighetstrening og karriereutvikling bør skje på jobben.
Vi kan ikke forlange at de som har mange negative erfaringer og som kanskje lever med et taperstempel på seg, skal framstå med en upåklagelig arbeidsevne og topp innsats over natta.
Helsebehandling, omsorgstiltak og bostøtte bør også foregå samtidig med at arbeidstakeren inkluderes i arbeidet, anbefaler forskeren.
Han trekker frem flere tiltak for å gjøre bedriftene bedre rustet til å inkludere flere inn i arbeidslivet.
NAV-støtte til arbeidsplassene
NAV bør gi både tett oppfølging og økonomisk støtte til arbeidsplassene slik at de kan tilpasse opplæringen og tilrettelegge arbeidsoppgavene.
Dette vil gi bedre utvikling av arbeidsevnen og dermed bedre evne til å holde på jobben.
Hvis utsatte og sårbare mennesker får tilrettelagt både opplæring og arbeidsoppgaver, viser forskningen at det er gode muligheter for å utvikle både arbeidsevne, kompetanse og sosiale ferdigheter som passer for bedriften.
Bedre samarbeid mellom bedrift og NAV
– Vi ser at det ofte er støtteressursene i hjelpeapparatet som holder arbeidslivet unna brukerne. Det er et problem, mener Spjelkavik.
– De ser på det å få brukerne inn i arbeid som noe fjernt eller til og med skadelig.
Mange i støtteapparatet mangler trening i å kommunisere godt med arbeidsgivere, og de er engstelige for å komme i konflikt med arbeidsgivere som stiller krav om topp motiverte kandidater.
Derfor er det viktig med et samarbeid mellom bedriften og en veileder hos NAV. Det gjør det enklere å møte både kandidatens og bedriftens behov.
Denne typen samarbeid gjør det både tryggere for bedriften å investere tid og ressurser i arbeidsinkluderingen, og tryggere for kandidaten som blir mer motivert fordi mulighetene for mestring øker.
Må samarbeide mer med skolen
Spjelkavik etterlyser også tettere samarbeid med skolen for å inkludere flere i arbeidslivet.
– Mange trekker frem skolen som en trygg vei til et meningsfullt voksenliv, men mange mistrives i skolen. Dette går utover motivasjonen.
Det kan bidra til at mange virksomheter oppfatter at ungdommer som mistrives i skolen også er umotiverte for å jobbe. Egentlig er de bare lei av skolen og blir gående nærmest som tapere uten retning i livet, forklarer han.
– Hvis unge mennesker mistrives i skolehverdagen og heller ikke har arbeidserfaring, er det ikke merkelig at arbeidsinnsatsen deres i jordbærplukking eller filetskjæring ikke kan konkurrere med trent importert arbeidskraft.
– Vi kan ikke forlange at de som har mange negative erfaringer og som kanskje lever med et taperstempel på seg, skal framstå med en upåklagelig arbeidsevne og topp innsats over natta.
Spjelkavik er tydelig på at vi kan gjøre langt mer for å skape muligheter for personlig utvikling og sosial inkludering i arbeidslivet. Her kan skole, helsevesen og NAV gjøre en innsats sammen med arbeidslivet.
Mentorer på arbeidsplassen
Uansett hvordan en snur og vender på det, så er den avgjørende faktoren for at folk skal lykkes i jobb hvor god støtte de får på arbeidsplassen, understreker Spjelkavik.
Derfor kan en mentor på arbeidsplassen som følger opp hver enkelt, være en god løsning.
– Mentoren skal ikke være en kontrollør eller innpisker, men en støtteperson for å håndtere daglige utfordringer med manglende trygghet og selvtillit, og for å utvikle bedriftens inkluderingskompetanse.
Spjelkavik har intervjuet en rekke mentorer i bedrifter, en av dem sa at fordelen med en mentorordning er at «da kan man lettere sette av tid til en-til-en».
Uten en tydelig definert mentorrolle på arbeidsplassen «blir det mer at de går inn i den vanlige tralten på en måte, mens (nå) må jeg på en måte forplikte meg selv også til de timene. Og faktisk, totalen blir nok bedre for alle parter av det, tror jeg.»
Mer støtte gir mer motivasjon
En mentor kan sørge for muligheter til å lære i eget tempo, bidra til å utvikle forholdet til kollegaer og støtte arbeidstakeren hvis hen får personlige eller arbeidsrelaterte problemer som kan påvirke jobben man gjør.
– De viktigste egenskapene for å bli inkludert i arbeidslivet er motivasjon, selvtillit og tro på at man kan jobbe, sier Spjelkavik, men understreker:
– Det trengs god støtte for å nå den mestringsfølelsen som gir motivasjon. Og her kan en mentor bidra med mye.
