I 2022 er det 50 år siden paragraf 213 i straffeloven som forbød seksuell omgang mellom menn ble opphevet. Men hvorfor kun søkelys på menn?
– Tidligere mente man at menn var seksuelt aktive og kvinner passive. Det gjorde at sex mellom to menn ble ansett som veldig kraftig seksuelt, mens sex mellom to kvinner ble regnet som en umulighet, forteller Anders Gjesvik.
Gjesvik er førstelektor i journalistikk og har forsket på homofiles historie og rettigheter.
– Derfor var ikke sex mellom kvinner heller forbudt, sier han.
– Ikke sex uten penis
Lovverket fra 1842 sa at «Omgjengelse som er imot naturen» var straffbart.
– Begrepet «Omgjengelse» kan løst oversettes til samleie med litt mer moderne språk. Her kan det se ut som både sex mellom kvinner og sex mellom menn falt inn under loven, men i praksis var det ikke slik, forteller Tonje Louise Skjoldhammer.
Skjoldhammer er ph.d-stipendiat ved Universitetet i Bergen og forsker på norsk lesbisk historie.
– Den juridiske (og kanskje generelle) oppfatningen var at «omgjengelse» måtte innebære penetrasjon og sædavgang. Sex mellom kvinner ble med andre ord ikke sett på som «omgjengelse» fordi en penis ikke var involvert. Derfor kunne kvinner fysisk ikke begå lovbruddet «omgjengelse mot naturen», sier Skjoldhammer.
Rettet til «personer av mannkjønn»
I 1889 ble loven igjen revidert.
– Formuleringen «omgjengelse mot naturen» ble byttet ut med «legemlig omgjengelse mellom personer av mannkjønn». Grunnen til det var nok i stor grad at man mente at «omgjengelse mot naturen» var et litt for uklart begrep som det ville være vanskelig for en jury av lekmenn å forstå, sier Skjoldhammer.
Da straffeloven i 1902 og paragraf 213 skulle formuleres, ble formuleringen: «Finder utugtig omgjængelse sted mellem personer af mandkjøn (...)».
«Har man hørt om noget sådant?»
Paragraf 213 i den norske straffeloven ble vedtatt våren 1902. Da ble det også diskutert om «kjønslig omgjængelse mellem kvinder» skulle inngå i loven.
– Justisminister Ole Anton Qvam tilhørte Venstre og var en tidlig tilhenger av kvinners stemmerett. Men debatten om kvinnelig homoseksualitet syntes han var tåpelig, forteller Anders Gjesvik.
Qvam uttalte: «Skal vi mandfolk her tage os til at indføre en ny straffebestemmelse om et forhold, som jo aldeles ikke passer til dette? Legemlig omgjængelse mellem to kvinder, kjønslig omgjængelse, har man hørt om noget sådant? Det hører jo til de umulige ting».
Gustav Theodor Baumann sa at sex mellom kvinner foregår i det skjulte og usett, og at det derfor ikke var tjenlig å straffeforfølge det.– Tonje Louise Skjoldhammer
Uenige om kvinner i 1902
– Da paragrafen skulle diskuteres i Stortinget oppstod det en uenighet mellom stortingsrepresentantene Gunnar Graarud, Gustav Theodor Baumann og Ole Anton Qvam. Graarud var fast bestemt på at kvinner burde inkluderes i lovteksten, forteller Tonje Louise Skjoldhammer.
Gunnar Graarud sa: «Denne utugtige omgjængelse finder like så hyppig sted om ikke hyppigere mellem kvinder, og den er ikke mindre forargelig».
– Her ser vi altså at stortingsrepresentantene var fullt klar over at sex mellom kvinner forekom, sier Skjoldhammer.
– Baumann sa at sex mellom kvinner foregår i det skjulte og usett, og at det derfor ikke var tjenlig å straffeforfølge det.
Qvam på sin side mente at seksuell kontakt mellom kvinner ikke kunne regnes for «legemlig omgjengelse».
– Det var heller noe som burde sammenlignes med onani, sier Skjoldhammer.
Smittsom homofili
Mediene var fordomsfulle i beskrivelsene av homofile menn.
– Den homofile mannen ble frem til 1960-tallet hovedsakelig fremstilt i avisene som en overseksuell skurk som forførte ungdommen, forteller Gjesvik.
Unge menn ble sett på som sårbare og formbare seksuelt. Derfor ble homofile menn sett på som smittsomme.
– Man mente at voksne homofile menn kunne «smitte» de unge, slik at disse også ble homofile, sier Gjesvik.
Fengsel inntil ett år
Gjorde man seg skyldig i brudd på paragraf 213 i straffeloven kunne også konsekvensene bli alvorlige:
«Finder der utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar».
Men paragrafen har også blitt omtalt som sovende, og det var kun tilfeller der «allmenne hensyn» krevde det at lovteksten ble tatt i bruk. I de siste årene før opphevelsen i 1972 var ikke paragrafen i bruk, men symbolverdien i å få den opphevet var stor.
Endringer på 1950-tallet
På 1950-tallet begynte så smått offentligheten å omtale homofile menn på en litt mer nyansert måte.
– Fra midten av 1950-tallet begynte det å komme artikler som fremstilte han som et offer for samfunnets undertrykkelse, sier Gjesvik.
Noen ganger ble homofile menn også fremstilt som offer for sin egen homofili, noe de fleste mente var medfødt.
Anders Gjesvik mener man før i tiden så på homofili som noe smittsomt. Foto: Sonja Balci
– Ingen offentlige homofile
Beskrivelsene av homofile menn i aviser var i hovedsak av negativ art. Og sjelden ble bildet i media korrigert av noen.
– Avisene fulgte stort sett den negative folkemeningen og de fikk voldsom makt fordi nesten ingen kjente noen homofile personer som kunne korrigere bildet. Temaet ble også fortiet. NRK radio omtalte homofili for første gang i 1965, men ingen homofile deltok i programmet, forteller Gjesvik.
Gjesvik peker på Karen-Christine (Kim) Friele som den første offentlig åpne homofile i 1968.
– For lite forskning på skeives historie
I Norge finnes det lite forskning på skeives historie, ifølge Gjesvik.
– Denne historien er viktig for å forstå hvordan mediene bekrefter og skaper negative narrativer som former hvordan vi ser på grupperinger, og også hvordan medlemmene av grupperingen ser seg selv. Både narkomane og innvandrere har blitt fremstilt i narrativer som likner på tidligere fortellinger om de homofile, mener Gjesvik.
