– Mange ukrainske flyktninger i Norge står i et dilemma. Skal de prøve å få bli her eller skal de begynne å forberede seg på å reise tilbake til hjemlandet? Den kollektive midlertidige beskyttelsen vil jo før eller siden opphøre, sier Jørn Holm-Hansen.
Han er forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet.
Holm-Hansen er også prosjektleder for en ny rapport fra NIBR. Rapporten er laget på oppdrag fra Utenriksdepartementet.
Der undersøker Holm-Hansen hva som påvirker flyktningenes egne vurderinger rundt det å reise tilbake til Ukraina (oda.oslomet.no), og erfaringene til de som allerede har reist hjem fra Norge.
Rapporten tar også for seg hvilken politikk ukrainske myndigheter fører overfor de mange ukrainerne som nå bor i utlandet.
Tillit og trygghet avgjør
Befolkningsutviklingen er en hodepine for ukrainske myndigheter, forteller Holm-Hansen.
– De har et gedigent utvandringsproblem, som skyldes både arbeidsmigrasjon og krig. Det mangler rett og slett folk som kan jobbe og betale skatt.
Holm-Hansen sier tillit til myndighetene i Ukraina er den enkeltfaktoren som betyr mest når folk vurderer å reise tilbake. Hvis de ikke har tillit, er det lite sannsynlig at de vil ønske å returnere.
– Familiesituasjonen spiller også en stor rolle. Har man barn under 18 år i Norge, er motivasjonen for retur lavere. Har man ektefelle eller barn i Ukraina, øker motivasjonen, sier Holm-Hansen.
Det er ikke alltid de mest ressurssterke flyktningene som reiser tilbake.
– De som reiser tilbake nå, er ofte eldre og har oftere helseproblemer enn resten av befolkningen, sier han.
De bidrar derfor lite til arbeidsstyrken i Ukraina, som myndighetene ønsker å styrke.
Ukraina har et gedigent utvandringsproblem, som skyldes både arbeidsmigrasjon og krig. Det mangler rett og slett folk som kan jobbe og betale skatt.– Jørn Holm-Hansen
Frykt for stigmatisering
Halvparten av flyktningene i Norge frykter negative holdninger fra dem som ble igjen i Ukraina.
– Men de hjemvendte flyktningene vi snakket med i Ukraina har ikke opplevd verken bebreidelser eller misunnelse, sier forskeren.
Men det er forskjell på å komme tilbake under en krig og å komme tilbake når det er fred.
– Vi vet fra andre steder i verden at de som ble igjen under krig, ser på flyktningene som privilegerte. Det er jo litt motsatt av hvordan vi ofte ser på flyktninger i Norge. Vi oppfatter dem jo gjerne som særlig sårbare.
Han legger til at:
– De som har reist tilbake, har møtt få praktiske hindringer. Men sikkerhet er fortsatt en stor bekymring.
Barnas fremtid veier tungt
Foreldre er særlig opptatt av barnas velferd og utdanning. Mange frykter at en retur betyr at barna «rives opp med røttene» på nytt.
Samtidig velger noen å returnere nettopp for barnas skyld.
– De ønsker å sikre barna en tryggere og mer kjent skolehverdag, sier Holm-Hansen.
Dårlig integrering i norsk skole og bekymring for at undervisningen er for slapp, ble nevnt som grunner til at noen vurderer å reise tilbake.
Hva former ønsket om retur?
- Tillit til myndighetene: Lav tillit til ukrainske myndigheter reduserer viljen til å vende hjem.
- Barnas framtid: Foreldre er opptatt av trygghet og utdanning – både i Norge og Ukraina.
- Familiesituasjon: Barn i Norge reduserer returvilje, mens familie i Ukraina øker den.
- Frykt for stigmatisering: Mange frykter negative holdninger, men hjemvendte rapporterer så langt lite bebreidelse.
- Praktisk informasjon: Behov for tydelig veiledning om returprosessen og rettigheter.
- Returpolitikk under utvikling: Ukraina jobber med tiltak som dobbelt statsborgerskap og informasjonskampanjer.
Returpolitikk under utvikling
Ukraina jobber med en ny politikk for frivillig retur. Departementet for nasjonal enhet har ansvar for både å utvikle en nasjonal identitet og for kontakten med ukrainere i utlandet.
De ønsker å formidle et budskap om nasjonal enhet og behovet for å dempe den demografiske krisen.
De ser gjerne at folk vender tilbake, men er også opptatt av å legge til rette for at ukrainere i utlandet kan bidra der de er. Det kan de ifølge departementet gjøre ved å sende penger hjem og å opptre som talspersoner for ukrainske interesser i det landet de bor i, forteller Holm-Hansen.
– En foreslått lovendring som åpner for dobbelt statsborgerskap, er ett av flere tiltak for å styrke båndene til ukrainere i utlandet, sier forskeren.
Samtidig samarbeider ukrainske myndigheter tett med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM).
Retur skal være frivillig og basert på god informasjon. Men organisasjonene understreker at trygg og verdig retur fortsatt ikke er sikret.
Anbefalinger for retur
Rapporten gir flere råd:
- Unngå stigmatisering: Internasjonal bistand for tilbakevending bør først og fremst knyttes direkte til prosessene rundt tilbakevendingen og reintegreringen.
- Legg til rette for besøk: Flyktninger bør få besøke hjemlandet før de bestemmer seg slik at de kan fatte mest mulig informerte valg.
- Bedre informasjon: Flyktninger må få klar veiledning om hvordan de melder fra til norske myndigheter og andre norske instanser ved retur.
- Skolesamarbeid: Norge og Ukraina bør sammenligne læreplaner og informere foreldre om godkjenningsprosesser.
- Styrk informasjonstilgangen i Ukraina: Digitale informasjonssentre inne i Ukraina bør gi veiledning til både hjemvendte og flyktninger.
– For mange handler retur ikke bare om Ukraina, men om hjembyen og nærmiljøet. Det er en kompleks beslutning som krever god informasjon og tillit, avslutter Holm-Hansen.
