Det viser doktorgradsavhandlingen til Åse Norunn Nedrebø Bruvik, tidligere stipendiat ved Institutt for yrkesfaglærerutdanning ved OsloMet og nå førsteamanuensis ved Høgskulen på Vestlandet.
Gjennom ulike delstudier så Bruvik på hvordan yrkesfaglæreren kan tilrettelegge for elevmedvirkning og yrkesrelevant opplæring.
For generell undervisning
Bruvik gjennomførte en spørreundersøkelse som viste at mange elever ikke opplevde første året på videregående skole (VG1) som relevant for yrkene de var interessert i. Undervisningen var for generell. Den tok ikke hensyn til om elevene hadde bestemt seg for et yrke, eller om de hadde flere yrker og interesser som de ville sjekke ut nærmere.
I studieprogrammet Design og håndverk (som nå er erstattet med Frisør, blomster, interiør og eksponeringsdesign) inngikk for eksempel over 50 yrker. Det er store forskjeller mellom yrker som blomsterdekoratør, frisør og gullsmed.
– I en klasse jeg fulgte, jobbet de med kjole- og draktsøm i tre måneder på høsten. I spørreundersøkelser var det imidlertid ingen av elevene i klassen som oppga at det ønsket å jobbe med kjole- og draktsøm. Den grundige opplæringen i søm kan sikkert ha vært interessant for noen, men de opplevede det ikke som yrkesrelevant, sier Bruvik.
Lignende opplevelser var det også på de andre studieprogrammene, selv om det er litt større likheter mellom yrkene på noen programmer, for eksempel elektrofag.
Lagde sine egne oppgaver
Lærerne opplevde at det var mindre arbeid enn de hadde trodd å tilpasse undervisningsopplegget til flere når elevene tok del i planleggingen.– Åse Norunn Nedrebø Bruvik, universitetslektor, OsloMet.
I neste delstudie fulgte Bruvik seks yrkesfaglærere og deres klasser i utdanningsprogrammene bygg- og anleggsteknikk, design og håndverk, elektrofag, helse- og oppvekstfag og teknologi og industriell produksjon.
Med støtte fra Bruvik satte lærerne i gang med å utvikle undervisningsopplegg sammen med elevene. Lærerne spurte elevene hva de ønsket fra undervisningen, og hvilke yrker de var interesserte i. De la også opp til åpne oppgaver hvor elevene fikk være med på å bestemme hva de skulle oppnå.
Elevene fikk være med på å analysere kompetansemål, og reflektere rundt kompetansebehov i yrkene. De måtte i større grad enn ved mer tradisjonell undervisning innhente informasjon selv.
Undervisningsoppleggene ble kontinuerlig evaluert gjennom at lærerne hadde samtaler med elevene og gjennomførte spørreundersøkelser.
– Dette syntes lærerne var litt skummelt. De ble på en måte kastet rett inn i forskning på egen undervisning. Elevene kom med direkte tilbakemeldinger på hva som manglet i undervisningen. Så endret lærerne på opplegget, og deretter evaluerte de på nytt. Dette holdt vi på med et helt skoleår, forteller Bruvik.
Mer relevant for elevene – og enklere for lærerne
Det viste seg at elevene opplevede undervisningen som veldig yrkesrelevant når de selv fikk medvirke i så stor grad. I tillegg fikk lærerne og elevene en god relasjon av denne måten å jobbe på.
Yrkesrelevans og medvirkning har vært vektlagt i skolen siden Kunnskapsløftet (2006), men med Fagfornyelsen (2020) har det blitt forskriftsmessig festet og umulig å velge bort, forklarer Bruvik.
– Læreplanen stiller krav til at elevene skal medvirke, de skal være med å bestemme, og undervisningen skal være yrkesrelevant.
Men er det ikke mye mer arbeidskrevende for lærerne å jobbe på denne måten? Bruviks forskning viser at dette ikke nødvendigvis er tilfellet.
– Før vi startet, så lærerne for seg at det skulle bli veldig arbeidskrevende å gjøre undervisningen yrkesrelevant for alle elevene. De så nærmest for seg at de måtte lage skreddersydde planer for hver enkelt elev, sier hun.
– Men etter at vi var i gang, rapporterte alle lærerne i studien at dette gjorde jobben deres enklere. Lærerne opplevde at det var mindre arbeid enn de hadde trodd å tilpasse undervisningsopplegget til flere når elevene tok del i planleggingen.
Utfordret lærernes kontrollbehov
Lærerne oppga likevel å være litt redde for å miste kontrollen, noe de til dels faktisk gjorde, ifølge Bruvik.
– Lærerne var redde for å ikke komme gjennom alle kompetansemålene, noe de forbandt tett med å gjøre en skikkelig jobb. De ville gjøre det som var forventet av dem. Det å involvere elevene opplevdes nok som tryggere så lenge jeg fulgte dem gjennom forskingen.
Da lærerne etter at studien var fullført var overlatt til seg selv, var tilbakemeldingen at de planla å fortsette med den samme måten å jobbe på, men kanskje ikke i like stor grad.
Dette kreves av yrkesfaglæreren
Bruvik mener det er særlig tre ting som kreves av yrkesfaglæreren for å kunne gjøre undervisningen yrkesrelevant:
- God kompetanse i yrkesfaglig undervisning
- Innsikt i yrkene
- Innsikt i hva slags kompetanse det er behov for i arbeidslivet
Hvordan yrkesfaglærerne kan rustes for å møte kravene, er likevel et mer komplekst spørsmål.
– Tidligere forskning viser at kulturen ved skolen har noe å si. Det er ikke sikkert kompetansen man har fått på yrkesfaglærerutdanningen brukes ved skolen man jobber ved.
Bruvik understreker også at yrkesfaglæreren er avhengig av å ha skoleeier og skoleledelse med seg for å kunne tilrettelegge for yrkesrelevant opplæring på en helhetlig måte.
For hvordan skal man for eksempel få innhentet kompetanse til å undervise i yrker som læreren selv ikke har kompetanse i? Skal man ut i bedrifter og hente kompetansen, og hvor lett er det i så fall å få bedrifter inn i klasserommet?
Ifølge Bruvik spiller ansettelsespolitikken ved skolen også en rolle i denne sammenhengen.
– Det er viktig at skolene ansetter lærere med ulik yrkeskompetanse for å ivareta bredden i utdanningsprogrammet. Slik kan de imøtekomme de ulike yrkesinteressene til elevene i hver klasse.
Referanse
Åse Norunn Nedrebø Bruvik (2022): Yrkesfaglærerens tilrettelegging for elevmedvirkning og opplæring i spenningsfeltet mellom det som er yrkesrelevant, det som motiverer, og det som er mulig. Doktorgradsavhandling, OsloMet.
