Hva trenger pårørende til pasienter i selvmordsfare?

– Selv om alvorlig selvmordsfare og selvmordsforsøk er en hyppig innleggelsesgrunn i psykisk helsevern, er oppfølging av disse pasientene en oppgave som er forbundet med usikkerhet og frykt. Du kan aldri forutse et selvmord, sier forsker May Vatne ved Seniorsenteret på OsloMet.

Hun står bak en ny studie hvor hun har dybdeintervjuet tolv helsepersonell om deres erfaringer i møte med pårørende til pasienter som er innlagt med selvmordsfare eller på grunn av selvmordsforsøk.

Deltakerne i studien hadde utdanning som sosionom, sykepleier eller vernepleier, alle med videreutdanning i psykisk helsearbeid.

Den vanskelige samtalen

– Det er følelsesmessig tøft å arbeide med pasienter som ikke orker mer, og også med deres pårørende.

– De jeg intervjuet, vektla hvor viktig det er å formidle håp og tro på at pasienten skal komme gjennom krisen, uten å bagatellisere situasjonen. Man må se og formidle de små stegene for pårørende, som for pasienten.

Pasientens pårørende er de som oftest er i frontlinjen for omsorgen. De er slitne, redde, preget av belastende ansvar og sliter med hjelpeløshet og skyld over at de ikke klarer å hjelpe.

– Det er traumatisk å oppleve at barnet ditt blir innlagt på akuttavdelingen etter et selvmordsforsøk, sier Vatne.

Flere av deltakerne i studien beskrev krevende samtaler med mødre om en sønn eller datter. Å snakke med dem om selvmordsfaren, uten å ta motet fra dem, er kanskje noen av de vanskeligste sakene vi har, sier en av deltakerne.

May Vatne har forsket på selvmord i mange år. Sammen med forskerkolleger arbeider hun nå med en artikkel om hvilke erfaringer pårørende etter selvmord har gjort, når den som tok livet av seg, var i behandling da selvmordet skjedde. Foto: Sonja Balci

Trenger noen som lytter

Resultatene fra studien til Vatne viser at det er viktig at helsepersonell møter de pårørende med respekt, ydmykhet og åpenhet og forsøker å sette seg inn i den følelsesmessige smerten som pårørende opplever.

De har behov for å snakke om hva de har stått i, om engstelsen for hvordan det skal gå med pasienten og om frustrasjon over å ikke bli hørt når de har bedt om hjelp. Å romme deres reaksjoner, det er det viktigste vi gjør, sier flere av deltakerne.

Det handler også om å lytte til og ta på alvor de erfaringene pårørende har med pasienten.

Videre betyr det mye å trygge pårørende best mulig ved permisjoner og utskrivelse, som er overganger der selvmordsfaren kan øke.

Slik beskrev en av deltakerne det:

«Vi snakker alltid med pårørende om den første permisjon. Hvis de er usikre og synes det er vanskelig å si fra til pasienten, tar vi ansvaret for beslutningen om at permisjon er for tidlig. Permisjoner er krevende også for ansatte. Det er noe av det tøffeste når pasienten ikke kommer tilbake til avtalt tid.»

Hjelpen til pårørende varierer

Forskerens erfaring er at det varierer hvor mye hjelp pårørende får etter et selvmord eller et selvmordsforsøk.

– Det ser ut til å være personavhengig om de pårørende får den hjelpen de har krav på og trenger. De har jo ulike behov. Jeg tenker at det er en systemutfordring som handler om ressurser, men også om kunnskap, holdninger og ledelse.

– Hvis pårørende trenger mye tid, så går dette ut over andre oppgaver i en travel hverdag i psykiatrisk avdeling. Deltakerne i studien snakker om pårørendearbeid som gratisarbeid – som de likevel bruker tid på, fordi de ser pårørendes lidelse og vurderer pårørendearbeid som viktig for begge parter.

En av dem sa følgende:

«Hadde pårørende systematisk fått tilbud om flere samtaler, jevnligere, som det står i pårørendeveilederen fra Helsedirektoratet: `Forutsigbar kontakt`, så hadde nok trykket og belastningen på de pårørende vært mye mindre, og også for pasienten, hvis vi hadde hjulpet de rundt bedre.»

Referanse

Vatne, M., Lohne, V. & Nåden, D. (2021). Embracing is the most important thing we can do – Caring for the family members of patients at risk of suicide (tandfonline.com). International Journal of Qualitative Studies in Health and Well-being.