Forsker Malene Karensdatter Brandshaug mener ideen kan gi nye muligheter for å beskytte fjorden.
Brandshaug har de siste årene vært med i et forskningsprosjekt om hvordan elver i andre land har blitt tildelt juridiske rettigheter. Dette innebærer at naturen får rettigheter som ligner de en person har, inkludert retten til å eksistere og retten til å saksøke.
– Noe av det sentrale med at elver fikk juridiske rettigheter var at de kunne saksøke for å beskytte seg selv, sier Brandshaug.
Elver som juridiske personer
Brandshaug ser paralleller mellom Oslofjorden og elvene hun har forsket på i utlandet. Mange av disse elvene har hatt store utfordringer knyttet til forurensning, dårlig vannkvalitet og tap av biologisk mangfold.
I disse tilfellene har juridiske rettigheter blitt innført for å gi elvene en form for beskyttelse mot miljøødeleggelser.
– Juridiske rettigheter til elver ser ulikt ut i hvert enkelt tilfelle, men det kan for eksempel betyr det at de får retten til å eksistere, til å ha et liv og til å flyte fritt. Det er en form for vern som kan beskytte mot miljøskader, sikre bedre vannkvalitet og bedre livsvilkår og helse for folk som lever av og med elva, forklarer hun.
Menneske og natur stiller likt i lovverket
Men som med andre lover og bestemmelser avhenger utfallet av hvordan rettighetene blir innført i praksis.
Elvene fikk også rett til å saksøke – og bli saksøkt. Dette er ment å gjøre dem uavhengige av menneskelige interesser og gi en stemme til økologien.
– I denne ideen ligger det et potensiale for å ta på alvor egenverdien til en elv eller en fjord. Og for å likestille natur med mennesker innenfor lovverket, sier Brandshaug.
Malene Karensdatter Brandshaug forsker på naturvern i Norge ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier. Foto: Pål Arne Kvalnes
– Når en elv har juridiske rettigheter må likevel mennesker representere elva i retten og tale dens sak. Hvem disse representantene skal være, kan være et politisk spørsmål og varierer fra sted til sted, sier Brandshaug.
Hvordan fungerer det i praksis?
New Zealand har gått foran som et eksempel på hvordan juridiske rettigheter til natur kan fungere. Whanganui-elven fikk i 2017 juridiske rettigheter, og to representanter – én fra staten og én fra den lokale maoribefolkningen – taler elvens sak i rettssystemet.
– Modeller som dette finnes også i India og Colombia, men løsningene tilpasses lokale forhold, forklarer Brandshaug.
Hun understreker at de derfor også må forstås i sin lokale og nasjonale sammenheng.
En voksende global bevegelse
Å gi juridiske rettigheter til naturen er en del av en global trend. Ifølge Brandshaug er det nå over 500 initiativer verden over som gir ulike deler av naturen, som nasjonalparker og fjell, juridiske rettigheter.
– Dette er en kjempestor global bevegelse. Det handler ikke bare om elver, men natur generelt, sier hun.
Selv om Brandshaug ikke kjenner til noen tilfeller der en fjord har fått juridiske rettigheter, ser hun klare likhetstrekk mellom Oslofjorden og elvene som har fått dette vernet.
– Problemene er ofte de samme: dårlig vannkvalitet, tap av biologisk mangfold og ødelagte leveområder, sier hun.
Mange interesser, men lite helhetlig blikk
Oslofjorden er et komplekst økosystem med mange ulike brukerinteresser, fra fiske og jordbruk til turisme og rekreasjon. Ifølge Brandshaug er det nettopp dette mangfoldet av interesser som setter press på fjorden.
Brune og grønne alger, kalt lurv, vokser i Oslofjorden på grunn av ubalanse i økosystemet. Foto: Mimsy Møller/NTB.
– Det er mange ulike aktører med ulike interesser, og det kan være vanskelig å forvalte fjorden på en måte som ivaretar helheten, sier hun.
Selv om juridiske personrettigheter kan styrke vernet, er det ingen garanti for suksess. Erfaringer fra andre land viser at resultatene varierer.
– Det er vanskelig å reversere all skade på økologien, og det er ingen automatikk i at juridiske rettigheter vil løse problemene. I Norge er det vanskelig å vite hvordan dette ville sett ut, sier hun.
Suksess krever samarbeid
For at juridiske rettigheter skal fungere, mener Brandshaug at det er avgjørende å inkludere alle relevante interessegrupper fra starten av. Hun viser til New Zealand som et eksempel.
– Da Whanganui-elven fikk juridiske rettigheter, tok man seg god tid til å utforme loven. Spesielt den lokale maoribefolkningen ble involvert, samme med andre som hadde interesser i elva. De er også aktivt involvert i forvaltningen av elva og tar beslutninger sammen. Selv om det er mange motstridende interesser, har det så langt ikke oppstått betydelig konflikt. En ting har de nemlig til felles: Elvas interesse er alles interesse, sier Brandshaug.
– Denne forvaltningsmodellen der aktørene sammen beslutter hvordan elvas rettigheter best kan ivaretas virker så langt lovende. Å involvere alle som har interesser i elva har vært vel så viktig for å lykkes som å gi stemme til elva. Her kan det være noe å lære for forvaltning av Oslofjorden.
Referanse
Brandshaug, Malene K. og Axel Borchgrevink. Red. Under publisering 2025: "The politics of riverine rights: Environmental struggles in Aotearoa New Zealand, Colombia and India. Routledge".
