Nesten en tredjedel av pasientene har tilstander medisinen ikke kan forklare. Slike tilstander omtales gjerne som diffuse lidelser.
Når fastlegen ikke vet hva det er pasientene har, hvordan bestemmer de seg da for en diagnose?
Dette var sosiolog Erik Børve Rasmussen ved OsloMet interessert i å finne ut av. Han intervjuet derfor grupper av fastleger om hvordan de forholder seg til disse lidelsene, som også kalles medisinsk uforklarte plager og sykdommer (MUPS). MUPS er altså en samlebetegnelse for tilstander legene ikke har noen formelt anerkjent forklaring på.
Roteskuff for diagnosene
Felles for disse tilstandene er at pasientene opplever plager og symptomer, uten at legen finner såkalte objektive sykdomstegn ved hjelp av blodprøver, røntgen eller MR.
– Pasientene er ofte slitne, utmattede, eller har vondt i muskler eller ledd, men legen har ingen sterke medisinske grunner for å velge én diagnose fremfor en annen, forteller Erik Børve Rasmussen.
Du kan si at dette er en roteskuff, der de tilstandene som ikke passer inn ellers i systemet blir plassert.– OsloMet-forsker Erik Børve Rasmussen
Han er stipendiat ved Senter for profesjonsstudier ved OsloMet – storbyuniversitetet og forsker på hvordan fastleger setter diagnoser, med utgangspunkt i de plagene og sykdommene som er medisinsk uforklarte.
– Du kan si at dette er en roteskuff, der de tilstandene som ikke passer inn ellers i systemet blir plassert, sier Rasmussen.
Eksempler på disse uforklarte plagene eller sykdommene er fibromyalgi, irritabel tarmsyndrom, ME og kronisk utmattelsessyndrom. Men Rasmussen understreker at det er stor uenighet om hvilke tilstander som faktisk bør regnes som medisinsk uforklarte.
Vektlegger konsekvensene
Rasmussen fant at fastlegene bruker diagnosene for å få ting til å skje, enten for å få pasienten til å føle seg vel eller for å få Nav til å gi visse ytelser.
– Med andre ord er ikke diagnosen et svar på hva som feiler pasienten, men et redskap legen bruker for å hjelpe pasienten, understreker Rasmussen.
Legene er opptatt av hvilke konsekvenser de tror diagnosene får, og velger diagnose basert på dette. De er gjerne uenige om hvilke diagnoser som fungerer til hva. De er alle opptatt av hva det å velge den ene eller den andre diagnosen fører til.
Denne praksisen er stikk i strid med hvordan vi normalt tenker at diagnoser brukes innen medisin.– Erik Børve Rasmussen
– Denne praksisen er stikk i strid med hvordan vi normalt tenker at diagnoser brukes innen medisin, konkluderer Rasmussen.
Diagnoser som døråpner i Nav-systemet
Rasmussen forteller at denne måten å bruke diagnoser på er på kant med den formelle arbeidsdelingen mellom Nav og helsevesenet. Fastlegen skal i utgangspunktet stille diagnosen ut ifra hva pasienten har, ikke ut ifra hvilken ytelse det skal utgjøre.
– Man kan argumentere for at det legene gjør er problematisk, og et brudd på portrollen de har i den norske velferdsstaten.
– På den andre siden er denne praksisen et uttrykk for omsorg for pasienter som faller mellom to stoler i byråkratiet, påpeker Rasmussen.
Han tror at mange nok vil reagere på dette og mene at det legene gjør er galt.
Man kan argumentere for at det legene gjør er problematisk, og et brudd på portrollen de har i den norske velferdsstaten.– Erik Børve Rasmussen
– Men det går også an å tenke at det er noe galt med våre forventningene til medisinfaget i praksis, sier Rasmussen.
Han understreker at legene han har intervjuet var opptatt av å ikke lyve.
– De setter ikke diagnoser som åpenbart er gale. Det er heller sånn at ingen diagnoser er åpenbart riktige, og derfor velger fastlegene den de tror gir best utfall, forteller Rasmussen.
Sjokk for nyutdannede leger
Som pasienter har vi nok litt andre forventninger til hvordan leger bør opptre, og hvordan diagnoser bør settes. Vi har en idé om medisin som objektiv, teknisk og vitenskapelig.
– Dette gjelder ikke bare oss pasienter. Mange fastleger får også et stort sjokk når de kommer rett fra medisinstudiet til stillingen som fastlege, forteller Rasmussen.
– En fastlege jeg snakket med kalte overgangen fra skolebenk til praksis for et postmodernistisk sjokk. Som nyutdannede leger forventer de en mer ordnet verden enn den de faktisk møter, sier Rasmussen.
Mange fastleger får også et stort sjokk når de kommer rett fra medisinstudiet til stillingen som fastlege.– Erik Børve Rasmussen
Mange fastleger slutter etter kort tid, og en grunn til dette kan være at den biomedisinsk orienterte utdanningen de har tatt ikke på gode nok måter forbereder dem på den rotete virkeligheten de skal ut i som fastleger, avslutter Erik Børve Rasmussen.
Referanser
Erik Børve Rasmussen (2017):
Balancing medical accuracy and diagnostic consequences: diagnosing medically unexplained symptoms in primary care
i Sociology of Health and Illness, Vol. 39 No 7.
Erik Fossan Rasmussen (2013):
Uformelle forklaringer på det formelt uforklarte. Legers praktiske kunnskaper om Medisinsk Uforklarte Plager og Sykdommer (MUPS). Masteroppgave i sosiologi ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på hioa.no/vitenogpraksis 18.04.2018.
