Ved et skrivebord på Arbeidsforskningsinstituttet sitter forsker Siri Yde Aksnes og lener seg tilbake i stolen. Hun har tatt buss, båt og beina fatt for å komme seg hit, men hjemmekontorforskeren selv foretrekker jobbkontoret fremfor kjøkkenbordet. – Jeg fikk mer enn nok av å sitte hjemme under Covid, sier hun.
Aksnes og et team av AFI-forskere har i prosjektet Crossbow undersøkt bruken av hjemmekontor i Norge og forsøkt å finne ut hvordan man kan skape et bærekraftig arbeidsliv med hybride ordninger.
De siste tre årene har over 20 prosent av arbeidstakere som har mulighet for hjemmekontor, jobbet hjemmefra mer enn én dag i uka. Tallet har ligget ganske stabilt, men denne høsten fjernet flere store arbeidsgivere de faste hjemmekontorordningene. De ønsker å få folk tilbake til jobblokalene, mens mange ansatte ønsker å bevare fleksibiliteten.
Når det som anses som et attraktivt gode trues, vil det nødvendigvis møte motstand.– Siri Yde Aksnes, forsker ved AFI
– Når det som anses som et attraktivt gode trues, vil det nødvendigvis møte motstand, sier Aksnes, som har fulgt diskusjonen med stor interesse.
For har faste hjemmekontorordninger blitt en rettighet eller er det en særordning som må forhandles frem?
Hjemmekontorforsker Siri Yde Aksnes foretrekker selv å jobbe fra kontoret sitt på AFI. Foto: K. Ziesler
Kan være et «touchy» tema
Da alle kontorbaserte arbeidsplasser innførte hybride ordninger var det mange som la opp livene sine etter det. Kanskje de kjøpte seg bolig langt unna. De frykter at begrensninger i hjemmekontor vil true hverdagslogistikken. – De må selvsagt kjempe for egen hverdagslogistikk. Det handler om å få livet til å gå opp og hjemmekontor blir et touchy tema, sier Aksnes.
– Det er interessant at argumentene påfallende ofte handler om individet og i liten grad om fellesskapet, mener Aksnes, men understreker at det kan skyldes at arbeidslivet i seg selv har blitt mer individuelt orientert. At hver og en forventes å ta ansvar for egne leveranser.
Når hun selv velger å gå på jobb hver dag er forskeren klar på at hun er i en spesielt heldig situasjon. På AFI er det sterk kultur for å være til stede. – Jeg spiser lunsj og prater fag med hyggelige kollegaer hver dag, sier hun.
Men Aksnes har en luksus som blir stadig mindre vanlig; en kontordør.
– Jeg tror mye av debatten som har blusset opp i høst har handlet om hvilket kontor folk må tilbake til. Å sitte med konsentrasjonsoppgaver i åpent landskap for eksempel, er krevende, og vi ser at hjemmekontoret har mye å si for hvor smidig folk løser slike oppgaver. Det må arbeidsgivere ta inn over seg.
Et spørsmål om kontroll?
Norsk arbeidsliv har tillitsbasert ledelse som norm, så det er kanskje ikke så rart at hjemmekontordiskusjonen raskt dreier seg om tillit og rettigheter. For handler ikke arbeidsgivers «tilbakekall» om å få bedre oversikt over hva de ansatte driver med?
Aksnes nøler.
Det er lettere å diskutere en plutselig idé med noen man treffer i gangen.– Siri Yde Aksnes, forsker ved AFI
– Det kan handle om et ønske om kontroll, men hvis ledelsen ønsker at en arbeidsplass skal være et lærende felleskap, kan man også se for seg at en sjef ønsker seg bedre tilgang på folks kunnskap, påpeker hun.
– Det er lettere å diskutere en plutselig idé med noen man treffer i gangen, påpeker hun.
Tilstedeværelse gjør det dessuten lettere å se hvordan folk har det.
– Kanskje ønsker ledere seg kontroll på hvordan folk har det, snarere enn kontroll på at de faktisk jobber. Det kan tenkes at noen sjefer er bekymret for at enkeltpersoner drukner i jobb eller blir sittende veldig aleine.
Friksjon vi sjelden snakker om
Aksnes og kollegaene peker også på den mer grunnleggende spenningen som ligger mellom linjene i alle kronikkene og innleggene om hjemmekontor. Den handler om hva arbeidsgivere egentlig betaler for: ren arbeidskraft eller et menneske som kan diskutere fag og lufte frustrasjoner med kollegaer ved kaffemaskina?
Historiker Per Bonde Hansen, som sitter noen kontorer bortenfor Siri, mener dette er en evig problemstilling som kanskje ikke debatteres nok i det moderne arbeidsliv.
– At det er friksjon og kontinuerlige forhandlinger mellom den som kjøper og den som selger arbeidskraft er innlysende når man sier det høyt, men det er ikke så ofte vi sier det høyt lenger, annet enn i lønnsforhandlinger. Men hvordan vi skal tilbringe en tredjedel av vår våkne tid, handler for de fleste om mer enn lønn, sier Hansen.
Så hvordan skal vi finne ut hvor grensene for hjemmekontor bør gå?
Per Bonde Hansen er historiker og forsker ved AFI. Foto: K. Ziesler
Tilpasninger og dialog
– Forhandlinger og dialog – om enn med streik som et ris bak speilet – har vært effektive metoder for å finne løsninger i norsk arbeidsliv i mange år. Fagforeninger er helt klart en nøkkel her, sier Hansen.
– Men det er krevende for fagforeningene når medlemmene har ulike syn. Noen vil kjempe med nebb og klør for hjemmekontorordninger, mens andre ønsker seg kollegaene tilbake på nabokontoret. Forskningen vår viser at tillitsvalgte kan bli stående i et vanskelig krysspress.
Prosjektleder Siri Yde Aksnes mener også at løsningen er god og løpende dialog.
– At hjemmekontor kan forebygge utbrenthet er et viktig funn i prosjektet vårt, og det er klart at det finnes individuelle behov man bør ta hensyn til. En hjemmekontorløsning kan være nøkkelen til at folk med funksjonsnedsettelser eller med helseproblemer står i jobb. Samtidig er det viktig at individer husker hva arbeidsfellesskapet betyr – både for ansatte og for ledelse, understreker Aksnes.
– Det er rett og slett vanskelig å lage en kul arbeidsplass hvis alle skal jobbe hjemme, konstaterer hun.
