KAI-kronikken: Lokalmiljøet kan beskytte utsatte unge

I en studie publisert i International journal of Social Welfare (onlinelibrary.wiley.org) undersøker jeg hvilken rolle lokalmiljøet spiller i å beskytte mot utenforskap blant unge i Norge i aldersgruppen 16-24 år. 

Hvert år er om lag 100 000 norske ungdommer «utsatt», eller «NEETs» (Not in education, employment or training), ved å ikke være registrert som student, elev eller mottar nok lønn til å fø seg selv. 

Selv om forskningen viser at statusen gjerne er forbigående og ikke nødvendigvis har varige negative effekter, så er det stor interesse både i forskningen og tjenestene for å bedre forstå hva som ligger bak dette utenforskapet. 

Individuelle risikofaktorer

I studien min har jeg brukt registerdata fra Statistisk sentralbyrå som omfatter hele Norges befolkning i 2018. Analysen viser at de risikofaktorene vi kjenner fra internasjonal forskning basert på mindre spørreundersøkelser, i stor grad også gjelder når vi ser på store norske registerdata.

De viktigste risikofaktorene på individnivå viser seg å være manglende fullført ungdomsskole eller VGS, å ha foreldre med innvandrerbakgrunn fra utenfor Europa, og å ha foreldre som mottar sosialhjelp. 

Samtidig er det en betydelig økt risiko for unge mødre, mens unge fedre har lavere sannsynlighet for utenforskap enn andre menn.  

Lokale tilbud og tjenester

I tillegg til faktorene på individnivå, viser funnene også hvordan forhold ved kommunen og tjenestene påvirker individuell risiko for utenforskap. 

Her støttes antakelsene fra litteraturen om at det er viktig med tilgang til tilbud: ungdom i kommuner med høy andel arbeidsplasser i primærnæringen, samt de med videregående skoler i kommunen har signifikant lavere risiko for utenforskap enn ungdom i andre kommuner. 

Når vi holder tilgang på skoler og arbeidsplasser i primærnæringen konstant, gjør det ikke noen forskjell om man bor på Sinsen (SSBs sentralitetsklasse 1) eller i Salangen (SSBs sentralitetsklasse 6). Det er heller ikke noen signifikant forskjell basert på hvilken region man bor i. Derimot er det en liten økt risiko for unge som bor i kommuner med høy arbeidsledighet. 

Det er en lavere risiko for utenforskap i kommuner med over snittet høyt utdanningsnivå, mens det ikke er noen økt risiko ved å bo i kommuner med over snittet høy andel sosialhjelpsmottakere, innvandring eller unge foreldre. 

Dette indikerer at det å bo i en kommune hvor mange andre har risikofaktorer ikke øker risiko for utenforskap i seg selv.

Lokal tilhørighet og risikofaktorer som interaksjonseffekter

Men, hva skjer med ungdom som har risikotrekk som innvandringsbakgrunn og er unge foreldre i kommunene hvor mange andre har de samme trekkene? 

I utgangspunktet kan man tro at personer med individuelle risikofaktorer vil ha det vanskeligere i kommuner hvor mange andre i lokalmiljøet deler de samme utfordringene, altså at individuell risiko x miljørisiko = økt sannsynligheten for utenforskap. 

Men, funnene viser i stor grad det motsatte! 

Vi kan vise dette med to eksempler som illustrerer hvor stor sannsynlighet det er for utenforskap, målt i prosent.

Karl og Karim bor i samme kommune med en lav andel innvandrere, de har helt like individuelle risikofaktorer med ett unntak: Karim sine foreldre er født utenfor Europa, mens Karl sine er født i Norge. I denne situasjonen vil Karl ha en forventet risiko for ungt utenforskap på 12%, mens Karim vil ha en risiko på 17%. Dette viser den økte risikoen forbundet med å ha foreldre med bakgrunn utenfor Europa. 

Om Karl og Karim også bodde i en kommune med en høy andel innvandrere, så vil Karls risiko være ikke-signifikant endret (13%), mens Karim sin synker signifikant til 15%. Det å ha en individuell risikofaktor i en kommune hvor mange andre har samme risikofaktorer senker altså sannsynligheten for utenforskap.

Vi ser det samme med unge foreldre. Om Beate med barn, og Une uten barn med like risikofaktorer bor i samme kommune med få andre unge foreldre, vil Beate med barn ha rundt 22% risiko for utenforskap, mens Une uten barns risiko er 13%. Dette viser den økte risikoen for unge mødre. 

Om Une og Beate bodde i en kommune med mange andre unge foreldre ville Une uten barn ha en tilnærmet uendret risiko på, mens Beate sin risiko for utenforskap faller signifikant til 19%. 

Her ser vi igjen at individuelle risikofaktorer blir svakere i kommuner hvor flere andre i lokalmiljøet deler den samme risikoen, stikk i strid med forventningen om at individer med risikofaktorer vil få større utfordringer når mange andre besitter de samme risikofaktorene.  

Beskyttelse fra tilhørighet?

Funnene viser at det å ha tilgang på en gruppe å ha tilhørighet til, fordi andre i gruppen ligner på deg selv eller står i samme situasjon, bidrar til å senke risikoen for utenforskap i norske kommuner. Dette skjer selv om situasjonen som binder dem sammen er et «risikotrekk». 

Det virker altså som at det å ha et sted å høre til kan motvirke noe av belastningen ved å ha et risikotrekk. – Chris Rønningstad, førsteamanuensis, Handelshøyskolen

Min forklaring på dette er at tilgangen på en gruppe får positive konsekvenser ved at den gir ungdommene tilhørighet til en sosial arena. Denne tolkningen støttes når vi ser på et tredje risikotrekk uten en sosial komponent: å ha foreldre som mottar sosialhjelp.

Gitt det vi har funnet om individer og lokalmiljøet så forventes det at Jone med foreldre som ikke mottar sosialhjelp har en relativt uendret risiko for utenforskap i en kommune med mange sosialhjelpsmottakere. Vi vil derimot forvente at Frode med foreldre på sosialhjelp ville ha en lavere risiko for utenforskap. 

Men nå skjer det motsatte! 

I kommuner med mange sosialhjelpsmottakere øker risiko for utenforskap for Frode med foreldre på sosialhjelp fra 27% til 29%, mens Jone sin risiko er tilnærmet uendret på 13%. 

Dette underbygger antakelsen om at beskyttelsen som ligger i disse lokalmiljøene er sosialt betinget. Den er ikke bare avhengig av tilgangen på en gruppe å føle tilhørighet til som en objektiv størrelse, men krever en sosial komponent for å bli realisert, for eksempel gjennom en opplevelse av hjelp og støtte til å delta i arbeid eller utdanning. 

Ikke undervurder betydningen av lokalmiljø

Studien viser at det ligger en mulighet for å forebygge utenforskap gjennom opplevd tilhørighet i et lokalmiljø. En konsekvens av dette kan være å tenke over om, og hvordan, vi legger til rette for møteplasser hvor utsatte unge møter folk som dem selv, og ikke bare et hjelpeapparat. 

Akkurat som at unge ikke bare er brukere av tjenester, så er en kommune ikke bare en velferdsleverandør. Kommunen er også steder hvor lokalmiljø skapes og mennesker finner et sted å høre til og høre sammen. Funnene viser at dette kan beskytte mot ungt utenforskap.