Vil flytte makta nærmere folket

Foredrag, kvinne som peker på kart

8. juni 2017 vedtok Stortinget en regionreform, og fastslo at det fra 2020 vil være 11 fylker i Norge. Navnekontroverser og nabokrangler har preget regionreformen så langt, og fylkesvalg har gjennomgående lavere valgdeltakelse enn både kommune- og stortingsvalg. Så hva skal vi med fylkeskommunen i framtiden?

Det er spørsmålet ekspertutvalget for regionreformen har forsøkt å svare på etter en anmodning fra Stortinget. Tidligere i februar la de frem sine anbefalinger. Viten og praksis har snakket med forsker Gro Sandkjær Hanssen ved OsloMet. Hun er statsviter og forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, og er medlem av ekspertutvalget.

To utfordringer

Hanssen forklarer at de har forsøkt å løse to sentrale utfordringer:

Portrett Gro Sandkjær Hanssen

Store endringer

Utvalget mener at en desentralisering på følgende felt vil føre til bedre samordnet politikk, hvor oppgavene sees mer i sammenheng:

For å få til dette anbefaler de store endringer, blant annet overføringen av oppgaver og ansvar som i dag ligger på flere statlige institusjoner. De vil også overføre penger fra statlige og regionale tilskuddsordninger til fylkene. Disse forvaltes på en rekke ulike måter og fører til mye unødvendig byråkrati, forklarer hun. Forslagene innebærer i sum en overføring av 24 milliarder kroner fra stat til de nye regionene.

Ekspertutvalget for regionreformen anbefaler at de nye regionene får en større samfunnsutviklerrolle gjennom disse fem politikkfeltene.

Norge har et demokratisk problem

I dag utøves mye av den nasjonale politikken av direktorater og regionale statlige sektormyndigheter som ikke ledes av valgte politikere. Ansvaret er delegert fra nasjonale myndigheter og smøres tynt utover i statsapparatets ulike regionale og lokale avdelinger.

– Dette gjør det vanskelig som innbygger å orientere seg, sier Hanssen. Og er man som innbygger uenig i vedtak som fattes eller har regionale prosesser man ønsker å påvirke, har man per i dag liten påvirkningskraft gjennom valg, fortsetter hun.

Dette fragmenterte landskapet har skapt et demokratisk problem som utvalget ønsker å løse. I større grad enn statens sektormyndigheter må regionale og lokale politikere se ulike politikkfelt i sammenheng og veie de opp mot hverandre når regionale beslutninger skal fattes.

– Dette vil synliggjøre de politiske skillelinjene i større grad enn i dag, særlig i vanskelige saker som klima/miljø, ressursforvaltning, vekst/vern, boligbygging og transport, sier Hanssen. Og er man uenige med vedtakene, kan man felle de regionale politikerne i valg. Det kan man ikke gjøre med ledere av regionale statlige myndigheter, påpeker hun.

Nabokrangler og lokale konflikter

Men regionreformen har de siste årene økt konfliktnivået og nabokranglene. Noen av fylkespolitikerne nekter å snakke sammen, og flere fylker har valgt å stå alene også etter 2020. Torsdag 15. februar Troms og Finnmark omsider enige om en avtale om fylkessammenslåing etter å ha blitt tvunget til meklingsbordet av kommunalministeren. Hvorfor skal vi gi fylkespolitikere ansvar for å forvalte en større andel av Statsbudsjettet?

– At det politiske konfliktnivået vil øke er ønskelig og helt bevisst fra vår side. Det vil tydeliggjøre de politiske skillelinjene og det vil øke den folkelige mobiliseringen regionalt, sier Hanssen.

I 2013 gikk Høyre til valg på et program som ville legge ned fylkeskommunene, og har siden valgseieren det året styrt Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Hanssen mener partiet har endret sitt syn på fylkene siden den gang.

– Hvis fylkene får større oppgaver som betyr noe for folk, vil dette skape mer engasjement for fylkeskommunal politikk. Det sa kommunalminister Monica Mæland da hun mottok av ekspertutvalgets rapport 1. februar 2018.

Får ikke noen nye venner

Gro Sandkjær Hanssen mener at dette er en demokratireform. Utvalget ønsker å gi regionene mer demokratisk selvstyre og kontroll over egen samfunnsutvikling, og vil føre både virkemidlene og pengene nærmere folket.

Dermed må de regionale politikerne stå mer til ansvar for å utvikle en helhetlig politikk. De må møte velgernes dom hvis politikken de utfører slår feil. Hun mener at hvis de foreslåtte endringene går igjennom vil det kunne føre til at flere bryr seg om regional politikk.

Hvorfor er det for eksempel slik at nordområdesatsingen, som skal utvikle lokalsamfunnene i Nord-Norge, styres fra Utenriksdepartementet?, spør Hanssen, og rører ved et viktig tema. Hun erkjenner at forslagene utvalget har lagt frem vil møte motstand både blant politikere og fra statsansatte i direktorat og departement.

– Vi har erklært oss politisk tonedøve, og skjønner at disse forslagene ikke vil vinne oss noen nye venner i statsforvaltningen.

Skjær i sjøen?

Regionreformen har gitt landet 11 nye regioner, og folketallet per region blir i snitt 475 000 mot 275 000 i dagens fylker. Dette gir økte muligheter for at regionene kan ta over større samfunnsoppgaver.

Men Hanssen erkjenner at det regionale landskapet fortsatt begrenser hvilke oppgaver som er aktuelle, og at mangfoldet i de nye regionene legger noen føringer for hvilke oppgaver de kan påta seg ansvaret for.

– Det er klart at fire store regioner ville kunne gjøre mye mer enn de 11 vi har per i dag.

De nye regionene varierer fortsatt mye i befolkningstall og geografi. Troms/Finnmark vil være det minste i folketall med 240 000 innbyggere. Møre og Romsdal og Rogaland vil fortsatt stå alene utenfor den nye Vestlandsregionen. Og samordningen mellom Oslo og den nye Vikenregionen som strekker seg fra Hardangervidda til svenskegrensa gir også noen utfordringer.

Utvalget foreslår likevel at man nedsetter nye utredninger om ansvaret for fastlegeordningen og sykehusene, som i dag styres av en foretaksmodell.

– Flere av våre naboland har en modell der regionene har ansvaret for spesialisthelsetjenestene uten at dette har gått utover effektiviteten eller tjenestetilbudet, så det kan godt være mulig å innføre en slik modell også her til lands.

Referanser

Hagen et al (2018):
Regionreformen - Desentralisering av oppgaver fra staten til fylkeskommunene
Rapport fra ekspertutvalg, Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Meld. St. 22 (2015–2016):
Nye folkevalgte regioner – rolle, struktur og oppgaver
Oslo: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Hanssen og Hofstad (2016):
Implikasjoner av større regioner for den regionale samfunnsutviklerrollen
NIBR-rapport 2016:6, Oslo: By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet

Hofstad og Hanssen (2015):
Samfunnsutviklerrollen til regionalt folkevalgt nivå: Videreutvikling av rollen gjennom partnerskapsbasert regional utvikling og planlegging
NIBR-rapport 2015:17, Oslo: Norsk institutt for by- og regionforskning

Denne saken ble opprinnelig publisert på Hioa.no/vitenogpraksis 14.02.2018

Publisert: 25.10.18
Sist oppdatert: 29.11.18
Tekst: Jan-Tore Berghei
Foto: Yina Chan, OsloMet / CIENS
Portrett Anette Aarup
Oppvekst, skole og utdanning

Bør du velge utdanning med hodet eller hjertet?

OsloMet-student Annette Aarup (23) valgte mest med hjertet.

Frokosttallerken
Helse og sosialt arbeid

Gravide og ammende i Norge får i seg for lite jod

Hele åtte av ti gravide spiser for lite mat med jod.

Illustrasjonsbilde av en slitt vegg med murpuss som faller av.
Helse og sosialt arbeid

Fastlegen setter heller nyttige enn riktige diagnoser

Mens vi pasienter tror det finnes en riktig diagnose, er fastlegene opptatt av å finne diagnoser som gir heldige utfall.

Sju menn og to kvinner i et panel med IPCC-logo i bakgrunnen
Forbruk, klima og miljø

Ekspertens verdier – bør de få plass?

Hvor går skillet mellom naturvitenskapsfolks rolle som forskere og deres rolle som eksperter i politikkutforming?

Dataskjerm som ses på skrå gjennom brilleglasset til en mann som ser på skjermen, der det meste av skjermen er ute av fokus. Det eneste som er i fokus er det lille området som ses gjennom brilleglasset.
Arbeidsliv, samfunn og velferd

Myter stenger synshemma ute

– Arbeidsgjevarar kan ikkje nok om synshemming og vel heller å ikkje tilsetje søkjarar.

Portrett av Erik Børve Rasmussen.
Helse og sosialt arbeid

Med sosiologisk blikk på medisin

Stipendiat og sosiolog Erik (35) forsker på "diffuse" diagnoser.